Liten tanke...

Kanskje kommer denne fordi jeg sover dårlig om nettene og hodet derfor er litt slitent, men skitt au...

Tenk om sykehusene kunne hatt samme innstilling og effektivitet som andre bransjer man må være i kontakt med ifm. arv og overdragelser og slikt...

Skiftet kan ta opp til 60 dager, det var gjort på en snau uke. Tingretten høres jo ut som en traust og tunggrodd institusjon, men jeg har opplevd dem som det stikk motsatte.

Takstmann kunne komme på to dagers varsel, kom prikk på avtalt tid, var meget hyggelig og vil sende over takst og alle nødvendige papirer i løpet av en snau uke.

Vi trenger et gjerde rundt tomten, og gjerdeleverandøren kom litt før avtalt tid, var meget hyggelig, kom med kloke anbefalinger og kommer til å få et oppdrag etter at de har sendt et prisoverslag.

Til og med DnB var både raske og serviceminded. Litt venting på tur var det, men langt mindre enn forventet. Og det jeg trodde skulle ta en uke, var ordnet i løpet av 10 minutter...

Helseuvesenet - del 2

I et tidligere blogginnlegg (fra mai) skrev jeg om mitt møte med helsevesenet som pårørende.
Inntrykket har ikke blitt noe bedre...

Etter siste innlegg ble min far lagt inn på Radiumhospitalet, og lå der så lenge han fikk strålebehandling. Som følge av denne behandlingen fikk han strålesår, og ble raskt overført til Bærum sykehus for sårbehandling etter endt stråling.
Så bestemte Bærum Sykehus seg for å ferielukke medisinsk avdeling, slik at alle pasienter som var friske nok ble sendt hjem... Så hjem med far!
Hjemme fikk han oppfølging av hjemmesykepleien, og dette gikk bra en stund...
Så en tidlig morgen sprakk selvfølgelig huden i lysken igjen, og blødningen ville ikke stoppe denne gangen heller (overraskelse det tenker jeg...). Hjemmesykepleien kom raskt, og prøvde etter beste evne å stoppe blødningen. Hun fikk det heller ikke til, og gjorde det hun var opplært til nemlig å ringe nødnummeret 113.
Der mente en operatør at det slett ikke var noen nød med denne pasienten, så han/hun ville ikke sende noen ambulanse. Men til slutt fikk hjemmesykepleieren mast seg til det, og da ambulansen kom var personellet der veldig klare på at det var helt riktig at de ble kalt ut. Det var akkurat slikt de var til for! De fikk kjørt faren min til Bærum sykehus, og der havnet han på akuttmedisin til blødningen var stoppet og han var observert en stund, så fikk han en seng på en annen avdeling.
Her var det liten bemanning og veldig mange pasienter i og med at medisinsk avdeling fremdeles var stengt som følge av ferie. Ganske uverdige forhold når det ligger tre gamle mennesker bak hvert sitt skjermbrett i dagligstuen der det ikke en gang går an å lufte, og der ligger de til allment skue for alle som skal hente seg mat fra matstasjonen i korridoren utenfor. Faren min fikk heldig vis et rom.
Men det sier seg selv at man ikke kan oppta senger under slike forhold, men her var det en pleier som foreslo korttidsopphold på Hospice Stabekk i stedet for Dønski Trygghetsavdeling. Der kunne man komme selv om man ikke var "gitt opp" av legene. De hadde plass, og denne flinke sykepleieren hjalp til med å ordne overføring dit. I forkant av at hun ordnet dette snakket jeg med Trygghetsavdelingen på Dønski for å få vite litt om forholdene der, men den behandlingen jeg ble møtt med der lyste lang vei av at de ikke ville ha noen pasienter på avdelingen sin. Damen var rett og slett skikkelig avvisende til meg som ringte som nærmeste pårørende, og insisterte på at skulle hun si noe så måtte faren min ringe selv!
Så ventet vi en drøy uke, der far fikk godt stell på Hospice Stabekk, og så fikk han omsider innkalling til oppfølging på Radiumhospitalet og på Bærum Sykehus. Vi trodde jo at det nå skulle skje noe, men den gang ei...
Radiumhospitalet var bare interessert i å overføre ham til Bærum for videre behandling der, for strålingen de hadde utført hadde virket til en viss grad. Kreften var der fremdeles, men nå ville de ikke gjøre noe mer på en stund... Vekk med pasienten, han overlevde, og dermed beholdt sykehuset sine pene statistikker!
Så ble fattern værre, dagen før vi skulle til kontroll på Bærum Sykehus fikk han skikkelige pusteproblemer. Pleierne på Hospice Stabekk gjorde det de skulle, tilkalte legen og gav ham oksygen (Far altså, ikke legen). Så kom legen og lyttet litt på lungene og sa at han skulle få oksygen til han skulle på Bærum.
Så var det å reise til Bærum morgenen etter, stable faderen inn i bilen og kjøre ham til sykehuset. Han pustet ikke noe lettere, så vi fikk med et mobilt oksygenapparat, og dette fungerte ganske så greit. Han fikk vært på avdelingen for blodprøver, avdelingen for røntgen, og vi havnet etterhvert oppe på kreftavdelingen for å snakke med en overlege.
Mens vi ventet på time hos henne gikk oksygenapparatet tomt for strøm, og vi hadde ikke batterilader. Så da startet jakten på noen som kunne lade eller låne ut et annet mobilt apparat.
Løsningen ble å koble ham til oksygen fra vegg-uttak. Da kom legen ganske raskt, men hun hadde ikke oksygenuttak på sitt kontor, så vi fikk nabokontoret. Legen der var på ferie, så der kunne vi vente.
Bildene som var tatt tidligere, viste at ting var blitt værre, samt masse væske i lungene som måtte tappes.
Legen var veldig forståelsesfull, men noe plan for videre behandling ville hun ikke gi. Men de skulle ha en dialog med legen på Hospice Stabekk da...
Rekvisisjoner som sendes elektrisk leser de tydelig vis ikke på Bærum Sykehus, så ingen nede på Røndtgenavdelingen visste at vi kom selv om legen sa hun skulle sende beskjed med en gang. Så der satt vi og ventet mens alle var til lunch og litt til...
Så ble det endelig vår tur, jeg fikk trillet far inn på undersøkelsesrommet, og en nybegynner skulle tappe lungene hans for væske. Jeg er helt for at turnuskandidater og andre under opplæring skal få lov å prøve seg, det er eneste måten de lærer på. Men kunne de lært bort litt om at de må opptre med overbevisning først? Det føltes ikke akkurat betryggende, selv med en erfaren lege til stede da denne unge lærlingen satt inn nålen for å starte tappingen... Men det gikk bra, og faren min ble overført til en seng på overvåkningen.
Der ventet vi i evigheter på beskjed om hva som skulle skje videre, og jeg måtte ut og hente sykepleiere for å få byttet pose da den første ble full, for å få smertestillende til far og for å få informasjon.
Klokken syv på kvelden kom en lege og sa at han måtte bli til dagen etter. Da hadde vi vært nede og tatt nye bilder et par timer før.
Dagen etter var det samme styret for å få informasjon, men til slutt ble han skrevet ut og sendt tilbake til Hospice Stabekk. Nå pustet han mye lettere, og trengte ikke ekstra oksygen.
Så gikk det 10 dager der vi ventet på beskjed om videre behandling og planer for dette, og så kom telefonen fra Hospice Stabekk om at faren min var blitt fryktelig mye værre og hadde store pusteproblemer. Og mens jeg snakket med dem kom nattsøster inn på vaktrommet og gav beskjed om at nå var det hele over...

Jeg sitter igjen med en råtten følelse om at min far har vært kasteball mellom helseforetakene, og at hverken Radiumhospitalet eller Bærum Sykehus har tatt skikkelig ansvar. Det ene foretaket har bare dyttet ham videre til det andre.
Og det er først da han kom til korttidsopphold på Hospice Stabekk at jeg følte at man så personen og ikke bare et kasus.