Om å gjøre hverdgen bedre

Jeg har lyst til å skrive et brev (eller en mail da sannsynlig vis) til Shell, men føler kanskje det blir bittelitt kleint så derfor denne bloggposten.
Jeg bor i Drammen og jobber i Bærum. To dager i uken driver jeg med musikalske aktiviteter etter jobb i Bærum, og da nytter det desverre ikke å reise kollektivt. Derfor er jeg nødt til å kjøre bil og stå i evinnelige bilkøer innover mot jobben.
Jeg drikker en del brus (light-brus selvfølgelig), og da jeg må tidlig opp spiser jeg som regel frokosten min på jobben. Noen ganger er jeg flink og kjøper meg et brød og pålegg slik at jeg har mat for flere dager, men selv om jeg gjør dette må jeg jo ha brus.
Så derfor stopper jeg innom Shellstasjonen i Lier, eller Kjellstad heter det visst for å være mer presis (der bomstasjonen sto i gamledager for de som husker den).
Når jeg parkerer bilen, pleier jeg å se om det står en bil med svenske skilter parkert på plassen utenfor. Gjør det det, så vet jeg at jeg får en hyggelig morgen uansett hvor stresset, sliten eller trøtt jeg er så tidlig på morgenen.
På Shell jobber nemlig en svensk gledesspreder bak disken.
Han møter alle kunder med et smil og hyggelig stemme, enten han har mye eller lite å gjøre. Han ønsker alle kunder en god dag, er høflig mot alle og spør man om noe får man et ordentlig svar. Alt for mange peker bare og sier "det står der hvis vi har" hvis en kunde spør om de har et produkt, men ikke denne karen. Han tar seg faktisk tid til å vise hvor det står eller finne det for kunden. De som eventuelt blir stående noen sekunder ekstra i kø finner seg også rolig i det, fordi han er så hyggelig og de vet han ville gjort det samme for dem hvis det var de som lette etter noe.
Skulle vært flere sånne som ham i bransjen!
Hvis han har et navneskilt på seg neste gang jeg er innom, så tror jeg jommen at jeg skal sende mail til Shell jeg...

Når ble det umoderne å stole på folk?

Dette spørsmålet slo meg plutselig da jeg fikk spørsmål om å prøvespille et instrument for en stund siden. Jeg måtte dra innom butikken for å gjøre det, og det var da ikke slik før?

Jeg er født en gang i siste halvdel av forrige årtusen, så ja jeg er gammel. Jeg kan også tydelig huske at folk stole på hverandre før i tiden, men det gjør vi ikke lenger.

Da jeg konfirmerte meg for flere år siden enn jeg liker å tenke på, så kjøpte foreldrene mine en trombone til meg. Det var dyrt, men de så jeg hadde stor glede av å spille (og det har jeg fremdeles alle disse årene senere, og jeg har trombonen også). 

Da var moren min i en butikk og fikk låne med seg en trombone av gangen (3 totalt om jeg ikke husker feil), og så fikk både skolekorpsdirigenten og spillelæreren min prøve instrumentene for å si om det var bra. Så lyttet min mor til rådene hun fikk fra disse to herrene, og kjøpte den trombonen de begge anbefalte (heldig vis var det den samme). Da tok hun med seg et instrument til en verdi av ca 15.000 kroner ut av en butikk, og lovet å komme tilbake med det. Det gjorde hun jo også, men det kunne jo ikke de i butikken vite i grunn. Men de stolte på henne. Riktig nok hadde hun sikkert vist legitimasjon og gitt dem noe personalia så de kunne purre på henne hvis det tok lang tid før hun kom tilbake, men hun hadde ikke betalt noe.

Nå er det jeg som er dirigenten, det er gått sånn ca 24 år, og jeg er velkommen i butikken for å prøve.

Jeg er ikke eldre enn at jeg husker da jeg lærte å sykle. Min mor og nabojenta (som var noen år eldre enn meg) holdt sykkelen mens jeg trådde fremover. Plutselig holdt de ikke lenger (enda de sa de gjorde det), men da syklet jeg på egenhånd og de visste de kunne slippe. Jeg visste jeg kunne stole på dem, og det gikk ganske så bra. Fortsatt kan jeg sykle (hvis jeg finner en sykkel og den tåler meg), og de gangene jeg har trynet på sykkel skyldes ikke manglende opplæring men mer uforstand i bruken av sykkelen.

Hvordan lærer barn å sykle i dag? Jeg har ikke barn selv, så jeg vet ikke. Men jeg ser utrolig mange barn med sykler med støttehjul, og da trenger de vel ikke noen person å stole på for å ikke velte. Kanskje er det allerede der det går galt...

nytt kjekt hjelpemiddel: Ryggbarbereren

I serien kjekke hjelpemidler, presenterer bloggen denne gang Ryggbarbereren.
http://www.nyttig.no/produkt.cfm?path=33&id=2603
Nytt og Nyttig slår til igjen, og presenterer her et hjelpemiddel en hver hårete person ikke burde være foruten.
Ryggbarbereren kan brukes både på deg selv eller på partneren din for å fjerne uønsket hårvekst.
På bildet ser vi Halvard som etter å først ha laget en mohawk på seg selv har gått hele veien og skinnet ryggen.
skikkelig raffinert, og for bare noen hundrelapper kan du gjøre det samme!

Hva skjedde med helgefreden?

Da jeg var yngre, var det et begrep som het helgefred. Slik jeg fikk forklart dette begrepet, så drev man ikke med støyende aktiviteter utendørs tidlig om morgenen i helgene. Det betød at man ikke klippet plenen før klokken 11, med mindre det virkelig trengtes og man så naboene var våkne allerede, man ventet med å begynne å snekre eller gjøre andre ting som støyet til rundt klokken 11 (eller i alle fall 10 på lørdager), men man kunne gjerne gå ut og binde opp rosene eller rake løv før dette om man ville det.

Hvor har dette begrepet, helgefred, tatt veien? har Norges Sprakrad vært på ferde og fjernet det fra ordboken? Eller ble det revet ned fra veggen sammen med pressens "vær varsom"-plakat?

Noen mennesker vil sikkert hevde at dette forsvant med innvandringen, enten vi snakker europeisk arbeidsinnvandring, eller asylsøkere/flyktninger. Jeg er uenig i dette. 

I mitt nabolag bor det folk som er hvite, lysebrune, mørkebrune, gule (i alle fall var datteren deres det da hun kom hjem fra sykehuset med snev av gulsott). De er norske, danske, polske, tyske, asiatiske, afrikanske, og sikkert andre "nasjonaliteter" jeg ikke kjenner til. 

Min personlige erfaring er at det er de som snakker norsk fra fødselen av som gir mest blaffen i helgefreden.

Riktig nok har polakken på hjørnet ofte brutt denne freden i forbindelse med at han har pusset opp en falleferdig rønne til et ganske så flott lite hus, men han gikk det an å snakke til. Når han sto med gravemaskin og pigget stein en søndag morgen klokken åtte, var det bare å spørre høflig om han kunne utsette det et par timer fordi det fantes folk som faktisk ville sove litt lenger enn på hverdagen når det tross alt var søndags morgen, og så var det greit. Da fant han noe mindre bråkete å gjøre et par timer, uten sure miner. 

Men prøv å spør en norskfødt person om de kanskje kunne vente en times tid med å klippe plenen, eller om det er nødvendig å snekre på terrassen klokken ni en søndag morgen når de har sittet på ræva og ikke gjort en dritt hele lørdagen. Da blir de bare sure!

Og småbarnsforeldre har jeg ikke en gang turt å snakke til, for da blir jeg i alle fall stemplet som nabolagets surpomp. Det var ille nok da jeg ropte til rampeguttene over veien (de er vel rundt 10-11 kan jeg tenke meg) at de skulle drite i å kaste ganske store steiner mot toget som kjørte forbi. Da ble jeg jo nesten sett på som selveste anti-krist av et par foreldre som satt på terrassen med reker og hvitvin og slettes ikke brydde seg om hva englebarna deres gjorde (de gjør jo aldri noe galt)...

Hvis jeg ikke er stemplet som en gretten gammel gubbe* enda så blir jeg det nå...

Noe av det som vekker meg oftest i helgene er bråkete småunger. Når jeg hører støynivået kan jeg godt forstå at foreldrene vil ha dem ut av huset for å få litt "voksentid", eller bare litt fred til å lese avisen over frokostbordet, men hvorfor skal ungenes hyling og skriking lempes over på meg? Hva har jeg gjort for å fortjene det?

Hva med å gi ungene noen rolige inne-aktiviteter de kan finne på til normale folk står opp? Og hva er egentlig poenget med å slippe ut en skrikende liten unge som ikke kan ta vare på seg selv? Er det ikke bedre at det barnet er inne sammen med  mor og/eller far så det slipper å skrike? Eller at nevnte mor eller far putter barnet i en vogn og triller en tur? La meg skyte inn her at småbarnsforeldre selvfølgelig ikke er unormale, de lever bare svært ofte i sin antenneløse lille boble i noen år.

Greit, jeg er barnløs. Men jeg har 2 hunder, og disse er ikke ute og bråker. Det har jeg lært dem at ikke er greit, og jeg har lest et sted (eller egentlig flere steder) at oppdragelse av dyr har mye til felles med oppdragelse av barn. Hvis hundene mine bjeffer på noe som går forbi får de beskjed om å kutte ut, og de gjør det som regel ganske raskt etter det. Og hvis de ikke kutter ut, så går jeg ut til dem i hagen og sender dem inn for en timeout. 

Når jeg har besøk av min nevø, niese, eller begge, så står jeg gjerne opp sammen med dem og så finner vi på noe inne til det er greit å bråke litt ute (men de er ganske så veloppdragne og bråker ikke så mye når de er på besøk (hva de gjør hjemme må andre svare på)). Det er jo så mye barn kan gjøre innendørs (eller utendørs) som ikke bråker, de kan lese (eller nå til dags så kan de vel ikke det før de er litt opp i årene), de kan leke med biler, bygge Lego, sykle seg en tur (da bråker de i alle fall et annet sted), gå bort på fotballbanen og sparke litt ball, gå ned i skolegården og leke i lekestativene (da plager de i alle fall ikke meg), tegne, se på film, spille tv-spill, eller gjøre andre ikke-bråkete aktiviteter frem til normale folk står opp.

Jeg har ikke noe imot at barn "bråker" på dagtid, da kan jeg bråke tilbake med å klippe hekk, spille høy musikk, bygge kjøkken, eller andre ting. Men jeg skulle veldig gjerne slippe å bli vekket av dem. Hundene mine kommer gjerne og dytter til meg mellom klokken ni og klokken ti, så jeg sover aldri voldsomt lenge. Likevel har jeg da både titt og ofte ligget og vridd meg i en time eller mer og ergret meg over høye rop og småbarnsgråt.

*I følge Finn Bjelke, kjent radiomann, Lyn-supporter og forfatter av bl.a. "Gretne gamle gubber" så er ikke dette aldersbestemt, jeg kan fint være en gretten, gammel gubbe i en alder av under 40 år. Dette er en sinnsstemning mer enn et alderstegn. 

Grevlingen anbefaler 2

Tegneserie denne gang...
For folk som har spilt i korps, kan litt klasisk musikk, eller bare vet litt om hvordan ting fungerer i et korps/orkester: Tonedeaf
Dette betyr som de fleste sikkert vet tonedøv, og et godt sted å starte å lese hvis man vil ha med seg mest mulig er arkivet.
Det finnes her: http://www.tonedeafcomics.com/archives/ (fjerner man archives får man den nyeste stripen.)

Grevlingen anbefaler...

Dette kommer nok til å bli en ny spalte i bloggen min.
Her vil jeg forsøke å anbefale ting folk burde få med seg, og først ut er av alle ting en "rosablogg".
Jeg er jo ikke voldsomt opptatt av dette med moter og slikt, men denne rosabloggen her passer derfor bra.

http://terjeaa.blogg.no/

Kan anebefales hvis man vil smile litt i en ellers stressende hverdag.

Uten hansker??

Tillater meg to spørsmålstegn i denne overskriften her.
Dagbladet kan fortelle om en jente som da hun var 16 år (for ca 3 år siden) ble misbrukt av sin lege. Flott at de setter lys på dette, men forstår de egentlig hva som er overgrepet?

I ingressen sin skriver de: "Da Tove skulle sjekkes for øreverk, befølte legen henne på brystene og førte fingre uten hansker inn i underlivet hennes."
Overgrepet var da ikke at legen ikke hadde hansker på? Overgrepet var jo hvor fingrene var! Hele budskapet i det de skriver ville jo kommet mye tydeligere frem hvis de hadde tatt bort ordene "uten hansker" i teksten.
Bortsett fra det setter artikkelen fingeren på et problem som absolutt bør belyses. Det er ingen menneskerett å få praktisere som lege selv om man har utdannelsen, og helsetilsynet er nok i mange saker alt for forsiktige med å inndra autorisasjoner. I denne saken forteller artikkelen at mannen nå får lov å praktisere som lege igjen, med en begrenset autorisasjon. Gulating Lagmannsrett frikjente legen for anklagene og henviste til at han var uerfaren og mente undersøkelsen skulle være en del av behandlingen. Jeg skal ikke hevde å kunne noen ting om medisin, men at det ikke hjelper å beføle bryster og underliv for å helbrede øreverk vet til og med jeg. Og har du studert medisin burde du i alle fall vite dette.
Hadde retten henvist til at det var påstand mot påstand eler at de ikke festet lit til kvinnenes forklaringer hadde det nå vært en ting å frikjenne legen, men å frikjenne ham på grunnlag at han var uerfaren blir jo helt feil. Slik mennesker burde aldri! få lov å praktisere som leger igjen! Dette burde jo også være en kampsak for Den Norske Legeforening, for hvis denne typen overgripere blir luket vekk fra legeyrket og foreningen går ut med et krystallklart standpunkt i slike saker, så vil kanskje menigmann (og kvinne) kunne få en økt tillit til leger generelt. Nå skal det sises at Legeforeningen kan ha tatt et tydelig standpunkt uten min viten, men da vil jo slike saker i media være en flott anleding til å flagge dette.

For de som vil lese hele saken, så finnes den her: http://www.dagbladet.no/2012/07/12/nyheter/innenriks/lege/overgripere_i_hvitt/22101617/

Kantine etikette

Jeg jobber i IT-bransjen, og i bygningskomplekset der jeg jobber har man selvfølgelig felles kantine. Så der sitter folk fra min arbeidsplass side om side med masse andre IT-folk fra andre selskaper. Det er tidvis ganske interessant å høre de på bordet ved siden av snakke om sitt kunde- eller leverandør-forhold til et firma som også er kunde eller leverandør hos oss (eller er oss). Men det er ikke det som det skal handle om i dette innlegget.
Dette innlegget ska handle om kantine etikette, eller hva kan man egentlig si og gjøre i kantinen.

Når jeg skal betale for maten blir jeg enten møtt av en kantinemann som sitter og ser ut som han drømmer seg til helt andre himmelstrøk eller helt andre arbeidsoppgaver. Mer er det egentlig ikke å si om disse mennene, for de utfører jobben sin ganske så greit bortsett fra at de ser ut som om de helst vil være et helt annet sted.
Men vi har også tre damer som sitter i kassen, og disse er det litt mer å si om.
Nr 1 er en godt voksen norsk dame, som kanskje ikke den raskeste i kassen, men hun er både blid og hyggelig og får jobben gjort.

Nr 2 er en ung svensk flicka, som er sprudlende i humøret og det hender at gutta bruker litt lenger tid enn nødvendig med betalingen for å få noe pent å hvile øynene på en stakket stund. OG her kommer mitt første dilemma. Hun pleier alltid å si "Smakligt måltid" til oss når vi har betalt og skal gå for å spise. Dette er vel svensk for "håper det smaker". Og det håper hun nok helt sikkert, for hun virker som hun har yrkesstolthet. Nå er det bare sånn at maten i kantinen hos oss ikke nødvendig vis smaker så velig masse, eller hvis det smaker så er det ikke nødvendig vis godt. Dette henger nok sammen med at alt tilberedes i store bakker, der det lines opp enten det er kjøttkaker, hakkebøff, fisk eller annen mat. Disse store bakkene går så inn i ovner der ting enten dampes i vannbad eller varmes opp "tørt". Så det er en del mat som blir ganske smakløs og nærmest litt uformelig. Grønnsaker for eksempel smaker svært lite, og eneste måten å finne ut om du spiser en bunt blomkål eller en bunt med brokkoli er å se på fargen.
Når damen sier "smaklig måltid" har jeg (mer enn en gang) hatt lyst til å svare at "da må jeg nok spise et annet sted", men så har jeg tatt meg i det da fordi hun er jo så hyggelig hun som sier det.

Nr 3 kommer fra et strøk som nok er litt varmere enn i Norge, men dette går helt fint for hun snakker godt engelsk, og i et miljø med IT-folk så snakker de fleste helt greit engelsk. Nå tror jeg til og med min far kan snakke nok engelsk til å gjøre seg forstått når han skal betale mat, så egentlig spiller jo ikke dette noen stor rolle. Det er forsåvidt også kun et nytt sidespor...
Denne damen er ganske streng, og hun har flere ganger gitt kantinebrukerne en verbal smekk på fingrene fordi de har tatt for mange biter av varmretten (kantinen informerer nemlig om at man f.eks får 1 stk hakkebiff, 4 stk kjøttkaker, osv. og det er ikke lov å ta av salatbaren for å få grøntfor til varmeretten eller en agurkskive til leverposteien, da dette selges ut fra vekt og må veies separat). Dette har ikke noe med hvor hun kommer fra, men heller mer å gjøre med det faktum at hun er en av de som er ansvarlig for kantinen og hvis den skal lønne seg så kan de jo ikke ha så mye svinn. Men nok et sidespor...
Saken er nemlig den at når hun står i kassen kommer hun gjerne med en hyggelig tilbakemelding som "bon appetit" eller "enjoy your meal". Problemet er bare at hvis hun blir stresset (noe det er lett å bli når det er mange som står i kø og man er ganske påpasselig) så kommer det ut med en ganske streng stemme og høres mer ut som en kommando enn en lykkeønskning. Flere ganger har jeg hatt lyst til å smelle opp i rett og hilse på korrekt millitær maner, men dette ville kanskje blitt tatt ille opp så jeg gjør det aldri. Kun inni meg...

Innholdsrik fredag...

Fredag er historisk sett vaffeldag i kantina på jobben. Da settes det frem vaffelrøre og man kan steke sine egne vafler.
I dag var det i tillegg varslet "pølsefest", så det var med forventning til en god lunch at jeg kom på jobb.
Det ble forsåvidt en god lunch, men det er ikke det som har gjort dagen min bra likevel...
Rett over veien for der jeg sitter og jobber på Fornebu er det en stor parkeringsplass. I et snaut år har jeg nå sett at denne har vært stengt for parkering, fordi det er åpnet et svinedyrt parkeringshus på andre siden av bygget som vi er nødt til å bruke for å få parkert. I dag ble omsider parkeringsplassen brukt til noe nyttig! Etter å ha kommet meg gjennom nattens mailer, og så vidt begynt på dagens oppgaver hørte jeg helikopterdur. Kraftig helikopterdur!
Så kommer tre av forsvarets Bell-helikoptre lavt over plassen, tar en liten runde og går inn for landing. Like etterpå kommer to av bilene som politiets Delta-enheter bruker for å entre busser, hus, osv. i forbindelse med terror, gisselsituasjoner og andre tilsvarende hendelser.
Så i drøye tre timer har de trent på å entre ting. Politifolk har rappellert ned liner fra 2 helikoptre, og andre politifolk har klamret seg fast på taket av Chevrolet Suburbans og stormet inn via "stigene".
For bare kort tid siden hadde de finalen, hvor de entret en buss med røykgranater, flashbangs, og alt som hører til. Politifolk kom fra alle kanter, både løpende, kjørende og via helikopter.
Godt å vite at de faktisk trener på dette sammen med Forsvaret, og utrolig spennende å se på.
2 runder med trening og en runde med full demonstrasjon har gjort at arbeidsinnsatsen kanskje ikke har vært like høy som normal, men det er enda tre timer igjen av arbeidsdagen, så jeg får jobbe dobbelt så hardt den tiden som er igjen av dagen.
Det monteres nye markiser på vinduene utenfor, men montørene lot markisene de jobbet med i dag stå oppe slik at det ble fri sikt bort til treningen, og de sto oppe i liften sin og så på de også.
Kjente at lysten etter å sitte i et helikopter som flyr taktisk ble vekket til live allerede etter første landing. Men GRU'en hadde jeg egentlig ikke trengt...

"Ingen bruker Post mer", la oss kutte ytterligere!

Denne setningen tror jeg har blitt ytret i styrerommene i Posten den siste tiden.
For i dag kan VG fortelle at konsernsjefen i Posten (Dag Mejdell) ønsker at Posten skal bruke lenger tid på å levere A- og B-post, de skal ikke levere ut post på lørdager (evt. kun aviser), legge ned ytteligere 150 postkontor og lage "Post i butikk" flere steder (les artikkelen her).
La oss for Guds skyld gjøre brevtjenesten dårligere, det er færre folk som bruker den nå enn før så da kan den jo bare forringes ytteligere. Hva med å heller faktisk prøve å gjøre denne tjenesten bedre for brukerne, slik at flere sender brev?
Det at Posten ønsker å legge ned flere postkontor og gjøre om til Post i butikk har jo både positive og negative sider. Det negative er at du får en gjeng av uvitende butikkansatte som skal hjelpe deg med post-tjenestene du i dag får hjelp til på postkontoret. Hvis jeg trenger frimerker går jeg til en kiosk, trenger jeg gode råd om posttjenester går jeg på postkontoret!
Fordelen med Post i butikk-konseptet er selvfølgelig at det er mulig å hente pakker mye lenger utover ettermiddagen, så det er jo et pluss oppe i det hele.
Den som følger med videre får se hva som skjer...