Jeg genierklærer herved Jo Nesbø

Jeg har hatt gleden av å tilbringe 5 dager på Vestlandet (Loen/Olden/Stryn-traktene) og i løpet av disse dagene har det gått opp for meg at Jo Nesbø må være et geni med erfaring fra korpsmiljøet.

På bussturen og på kveldene leste jeg første bok om Doktor Proktor. Der er Dirigent Madsen med, og beskrivelsene han gir her av et skolekorps som spiller nesten i samme tempo, på nesten samme sang, osv. er helt geniale. De er nok korrekte for en stor del av landets skolekorps (men ikke det jeg dirigerer selvfølgelig). Måten han beskriver Dirigent Madsen på gjør at jeg også kjenner igjen en stor del av de dirigentene jeg har vært borti gjennom alle mine år i korpsbevegelsen, og jeg kjenner også igjen trekk av meg selv.

"Madsen blir gammel, og Valdresmarsjen ny" er en av disse geniale sitatene, dette ramlet inn i hodet mitt da jeg delte ut "Holmenkollmarsj" til "mitt" korps for første gang. Dette sitatet er riktig nok ikke fra Doktor Proktor-bøkene men fra "Vårt Korps" med DiDerre (der Jo Nesbø jo er låtskriver og fremtredende medlem).

Etter å ha spilt i blandet vær og for alt fra ingen til veldig mange tilskuere på diverse konserter gjennom årene (Gjeves har jeg dog ikke spilt for enda) var turen kommet til å spille for cruisebåt-turister på kaia i Olden denne gang.
Båten var ganske så stor, og het "Mein Schiff 2". Bortsett fra at jeg umiddelbart tenkte på "Mein Kampf" da jeg så navnet på skipet, ble det en positiv om enn noe merkelig opplevelse.

Å si at det blåste er å si at en Formel-1 bil kjører "relativt raskt". Det var skikkelig vindkast, og helt uaktuelt å spille det konsertstoffet jeg og korpset hadde øvd inn. Vi bestemte derfor å spille marsjer fra marsjheftet, da heftet kan festes fast og marsjene er såpass innøvd at flere av de eldre musikantene har marsjene godt inne i ryggmargen.
Jeg grep mine bekken (instrumentet, ikke kroppsdelen) og stilte meg opp klar til å spille.
Musikantenes uniformer har store krager (som tradisjonelle matros-skjorter) og krager og langt hår flagret villt. Vår stortrommeslager hadde fått lånt en ekstra stor og fin paradeutgave av en tromme, og denne gjorde at han nesten blåste på sjøen mens han tappert sto og slo for å holde takten.
Gammel Jegermarsj og andre klassikere gjallet mot båtsiden, og publikum klappet begeistret etter hvert nummer. De kom ut på balkongene sine i alt fra finklær, til morgenkåper. En godt voksen mann kom ut kun iført en svart tanga (for menn får vi tro), og han ble umideelbart døpt "Tanga-Trond" til ære for Forde Øverlis "superhelt". Eterhvert som flere kom i busser fra diverse utflukter var det mange som sto på kaia og klappet og tok bilder.
En av trompetistene mistet marsjheftet, og notene fløy ut av det. Han tok opp jakten på de løse notearkene, men måtte gi tapt i det de fløy over kaikanten og ned i vannet. Publikum heiet så kraftig på ham at han måtte bukke da notene var tapt og jakten avsluttet.
Og oppe i alt dette var det bare en setning som repeterte seg gang etter gang i hodet mitt... "...stått i plastikk og spilt klarinett i kuling på St. Hans..."
Mon tro om ikke Nesbø har stått på samme (eller en tilsvarende) kai for en del år siden og opplevd noe av det samme.

Det hører til historien at eieren av kaia, som også var sikkerhetssjef og los, spontant inviterte alle musikanter og følget av voksne på varm eplekake på kafeteriaen på kaia når det musikalske oppdraget var løst. Jeg liker Vestlandet...