Når ble det umoderne å stole på folk?

Dette spørsmålet slo meg plutselig da jeg fikk spørsmål om å prøvespille et instrument for en stund siden. Jeg måtte dra innom butikken for å gjøre det, og det var da ikke slik før?

Jeg er født en gang i siste halvdel av forrige årtusen, så ja jeg er gammel. Jeg kan også tydelig huske at folk stole på hverandre før i tiden, men det gjør vi ikke lenger.

Da jeg konfirmerte meg for flere år siden enn jeg liker å tenke på, så kjøpte foreldrene mine en trombone til meg. Det var dyrt, men de så jeg hadde stor glede av å spille (og det har jeg fremdeles alle disse årene senere, og jeg har trombonen også). 

Da var moren min i en butikk og fikk låne med seg en trombone av gangen (3 totalt om jeg ikke husker feil), og så fikk både skolekorpsdirigenten og spillelæreren min prøve instrumentene for å si om det var bra. Så lyttet min mor til rådene hun fikk fra disse to herrene, og kjøpte den trombonen de begge anbefalte (heldig vis var det den samme). Da tok hun med seg et instrument til en verdi av ca 15.000 kroner ut av en butikk, og lovet å komme tilbake med det. Det gjorde hun jo også, men det kunne jo ikke de i butikken vite i grunn. Men de stolte på henne. Riktig nok hadde hun sikkert vist legitimasjon og gitt dem noe personalia så de kunne purre på henne hvis det tok lang tid før hun kom tilbake, men hun hadde ikke betalt noe.

Nå er det jeg som er dirigenten, det er gått sånn ca 24 år, og jeg er velkommen i butikken for å prøve.

Jeg er ikke eldre enn at jeg husker da jeg lærte å sykle. Min mor og nabojenta (som var noen år eldre enn meg) holdt sykkelen mens jeg trådde fremover. Plutselig holdt de ikke lenger (enda de sa de gjorde det), men da syklet jeg på egenhånd og de visste de kunne slippe. Jeg visste jeg kunne stole på dem, og det gikk ganske så bra. Fortsatt kan jeg sykle (hvis jeg finner en sykkel og den tåler meg), og de gangene jeg har trynet på sykkel skyldes ikke manglende opplæring men mer uforstand i bruken av sykkelen.

Hvordan lærer barn å sykle i dag? Jeg har ikke barn selv, så jeg vet ikke. Men jeg ser utrolig mange barn med sykler med støttehjul, og da trenger de vel ikke noen person å stole på for å ikke velte. Kanskje er det allerede der det går galt...

nytt kjekt hjelpemiddel: Ryggbarbereren

I serien kjekke hjelpemidler, presenterer bloggen denne gang Ryggbarbereren.
http://www.nyttig.no/produkt.cfm?path=33&id=2603
Nytt og Nyttig slår til igjen, og presenterer her et hjelpemiddel en hver hårete person ikke burde være foruten.
Ryggbarbereren kan brukes både på deg selv eller på partneren din for å fjerne uønsket hårvekst.
På bildet ser vi Halvard som etter å først ha laget en mohawk på seg selv har gått hele veien og skinnet ryggen.
skikkelig raffinert, og for bare noen hundrelapper kan du gjøre det samme!

Hva skjedde med helgefreden?

Da jeg var yngre, var det et begrep som het helgefred. Slik jeg fikk forklart dette begrepet, så drev man ikke med støyende aktiviteter utendørs tidlig om morgenen i helgene. Det betød at man ikke klippet plenen før klokken 11, med mindre det virkelig trengtes og man så naboene var våkne allerede, man ventet med å begynne å snekre eller gjøre andre ting som støyet til rundt klokken 11 (eller i alle fall 10 på lørdager), men man kunne gjerne gå ut og binde opp rosene eller rake løv før dette om man ville det.

Hvor har dette begrepet, helgefred, tatt veien? har Norges Sprakrad vært på ferde og fjernet det fra ordboken? Eller ble det revet ned fra veggen sammen med pressens "vær varsom"-plakat?

Noen mennesker vil sikkert hevde at dette forsvant med innvandringen, enten vi snakker europeisk arbeidsinnvandring, eller asylsøkere/flyktninger. Jeg er uenig i dette. 

I mitt nabolag bor det folk som er hvite, lysebrune, mørkebrune, gule (i alle fall var datteren deres det da hun kom hjem fra sykehuset med snev av gulsott). De er norske, danske, polske, tyske, asiatiske, afrikanske, og sikkert andre "nasjonaliteter" jeg ikke kjenner til. 

Min personlige erfaring er at det er de som snakker norsk fra fødselen av som gir mest blaffen i helgefreden.

Riktig nok har polakken på hjørnet ofte brutt denne freden i forbindelse med at han har pusset opp en falleferdig rønne til et ganske så flott lite hus, men han gikk det an å snakke til. Når han sto med gravemaskin og pigget stein en søndag morgen klokken åtte, var det bare å spørre høflig om han kunne utsette det et par timer fordi det fantes folk som faktisk ville sove litt lenger enn på hverdagen når det tross alt var søndags morgen, og så var det greit. Da fant han noe mindre bråkete å gjøre et par timer, uten sure miner. 

Men prøv å spør en norskfødt person om de kanskje kunne vente en times tid med å klippe plenen, eller om det er nødvendig å snekre på terrassen klokken ni en søndag morgen når de har sittet på ræva og ikke gjort en dritt hele lørdagen. Da blir de bare sure!

Og småbarnsforeldre har jeg ikke en gang turt å snakke til, for da blir jeg i alle fall stemplet som nabolagets surpomp. Det var ille nok da jeg ropte til rampeguttene over veien (de er vel rundt 10-11 kan jeg tenke meg) at de skulle drite i å kaste ganske store steiner mot toget som kjørte forbi. Da ble jeg jo nesten sett på som selveste anti-krist av et par foreldre som satt på terrassen med reker og hvitvin og slettes ikke brydde seg om hva englebarna deres gjorde (de gjør jo aldri noe galt)...

Hvis jeg ikke er stemplet som en gretten gammel gubbe* enda så blir jeg det nå...

Noe av det som vekker meg oftest i helgene er bråkete småunger. Når jeg hører støynivået kan jeg godt forstå at foreldrene vil ha dem ut av huset for å få litt "voksentid", eller bare litt fred til å lese avisen over frokostbordet, men hvorfor skal ungenes hyling og skriking lempes over på meg? Hva har jeg gjort for å fortjene det?

Hva med å gi ungene noen rolige inne-aktiviteter de kan finne på til normale folk står opp? Og hva er egentlig poenget med å slippe ut en skrikende liten unge som ikke kan ta vare på seg selv? Er det ikke bedre at det barnet er inne sammen med  mor og/eller far så det slipper å skrike? Eller at nevnte mor eller far putter barnet i en vogn og triller en tur? La meg skyte inn her at småbarnsforeldre selvfølgelig ikke er unormale, de lever bare svært ofte i sin antenneløse lille boble i noen år.

Greit, jeg er barnløs. Men jeg har 2 hunder, og disse er ikke ute og bråker. Det har jeg lært dem at ikke er greit, og jeg har lest et sted (eller egentlig flere steder) at oppdragelse av dyr har mye til felles med oppdragelse av barn. Hvis hundene mine bjeffer på noe som går forbi får de beskjed om å kutte ut, og de gjør det som regel ganske raskt etter det. Og hvis de ikke kutter ut, så går jeg ut til dem i hagen og sender dem inn for en timeout. 

Når jeg har besøk av min nevø, niese, eller begge, så står jeg gjerne opp sammen med dem og så finner vi på noe inne til det er greit å bråke litt ute (men de er ganske så veloppdragne og bråker ikke så mye når de er på besøk (hva de gjør hjemme må andre svare på)). Det er jo så mye barn kan gjøre innendørs (eller utendørs) som ikke bråker, de kan lese (eller nå til dags så kan de vel ikke det før de er litt opp i årene), de kan leke med biler, bygge Lego, sykle seg en tur (da bråker de i alle fall et annet sted), gå bort på fotballbanen og sparke litt ball, gå ned i skolegården og leke i lekestativene (da plager de i alle fall ikke meg), tegne, se på film, spille tv-spill, eller gjøre andre ikke-bråkete aktiviteter frem til normale folk står opp.

Jeg har ikke noe imot at barn "bråker" på dagtid, da kan jeg bråke tilbake med å klippe hekk, spille høy musikk, bygge kjøkken, eller andre ting. Men jeg skulle veldig gjerne slippe å bli vekket av dem. Hundene mine kommer gjerne og dytter til meg mellom klokken ni og klokken ti, så jeg sover aldri voldsomt lenge. Likevel har jeg da både titt og ofte ligget og vridd meg i en time eller mer og ergret meg over høye rop og småbarnsgråt.

*I følge Finn Bjelke, kjent radiomann, Lyn-supporter og forfatter av bl.a. "Gretne gamle gubber" så er ikke dette aldersbestemt, jeg kan fint være en gretten, gammel gubbe i en alder av under 40 år. Dette er en sinnsstemning mer enn et alderstegn.