Bilister og kø-kultur

I dag hadde jeg nok en gang "gleden" av å kjøre bil til jobb. Som vanlig var det snilefart fra Sandvika og godt forbi Høvik, og det var da det slo meg: Det er et mønster på måten folk kjører.
Da jeg var nokså ung og nyutlært sjåfør var et stort sett BMW- og Mercedes eiere som var idioter i trafikken. Nå har nok de som kjører Mercedes blitt noe eldre og mer satt. BMW er blitt en gjallabil som stort sett kjøres av folk som ikke er i trafikken en vanlig morgen.
Dagens tullinger kjører nesten uten unntak Audi! Jeg sier nesten for det er en og annen dust med Transporter eller en eller annen 7seters bil der ute også.
Satt og så på trafikken i buss- og taxi feltet melom Sandvika og Høvik og kunne konstatere følgende: Elbil, motorsykkel, motorsykkel, elbil, elbil, taxi, elbil, Audi, taxi, buss, 7seter, buss, Audi, Transporter, Audi, og dette mønsteret gjentok seg nesten til det kjedsommelige (med noen variasjoner selvfølgelig) kun avbrutt av sivil politibil en gang.
Det var også Audier som stort sett hev seg ut fra felt til felt, og som trengte seg inn der det egentlig ikke var noen åpning i køen i det hele tatt...
Hvorfor er det egentlig sånn? Er et noe spesielt med bilmerket Audi som tiltrekker seg en viss type sjåfører? Det er jo ikke nødvendig vis så sporty Audier heller, er like gjerne en A4 stasjonsvogn som en A6 eller TT.
Dette føler jeg det må forskes videre på...

Hvor skal bloggen ta veien?

Jeg har registrert at kvinner med barn som blogger om dagligdagse ting er såkalte "mammabloggere". Disse er det veldig mange av, og mange skriver både morsomt og underholdene. Men finnes det noe tilsvarende for menn? Jeg har aldri hørt om begrepet "pappablogger"...

Jeg har ikke barn, så uansett hva jeg blogger om kan jeg neppe klassifiseres som en "pappablogger". Det nærmeste jeg kommer barn i heimen er 2 flotte hunder (Schäferen Nemi (ca 7) og Sheltien Amanda (1) ). Ellers har kona en søster som har tvillinger på 6 år, så innimelom er de på besøk hos tante og onkel. I tillegg dirigerer jeg et skolekorps der jeg har musikanter fra ca 5. klasse på barneskolen og opp til videregående skole.

Men jeg har likevel bestemt meg for å blåse litt liv i denne bloggen og prøve å holde den litt mer levende enn jeg har gjort på lang tid. 6 innlegg i 2010 og 5 så langt i 2011 (dette blir nr 6 og dermed tangering av fjoråret).

Men hva skal jeg egentlig blogge om?
Jeg har et par hobbyer jeg driver med, og den ene har sin egen blogg allerede så den kan jeg ikke blogge om her. Da står jeg igjen med den andre (og største) hobbyen, og det er musikk. Et tema som forsåvidt allerede er touchet innom før i dag, så det vil det nok komme mer av fremover.

Et annet tema jeg satser på å kunne blogge litt om er literatur. Føler meg herved forpliktet til allerede nå å advare eventuelle lesere om at jeg verken leser Ibsen, Hamsund, Kjærstad, Solstad (og i alle fall ikke Knausgård), men mer Lee Child, Dan Abnett, Graham McNeill, Terry Pratchett, westernbøker av ymse slag, osv. Jeg leser vel en del mer enn en gjennomsnitts person, da jeg leser både til og fra jobb på toget, samt litt utenom dette også.

Sport blir det nok ikke mye av, da jeg ikke er aktiv med slikt, så jeg får ta igjen med å fylle "tomrommet" med kjekke produkter og tekniske duppeditter da dette er noe jeg tidvis blir veldig opphengt i.

Og så får vi se hva som ellers dukker opp...

Det er mandag!

Det er mandag, det er overskyet, og det er egentlig litt "hustrig". Sto opp i dag morges og temperaturen var bare ensifret (9 grader). Da var det å finne frem de jakkene som sist ble brukt en tidlig vårdag. Dette var ikke så voldsomt tidkrevende, for jeg hadde enda ikke kommet så langt som å bære dem opp på loftet så de hang bare bakerst på knaggene i gangen.
Frem kom en foret skinnjakke, en ullforet stoff-jakke som kunne spilt en birolle i Brokeback Mountain (til mitt forsvar må jeg si at den er veldig behagelig å gå i), og en røffere "cowboy"-jakke. På kjøpet fant jeg også de tynneste rodeo-hanskene mine, som er greie å ha før kuldegradene setter inn. De svære Sovjetiske kunstpelsluene har også overvintret på hyllen i gangen, og jommen hadde ikke også den arktiske NATO-parkasen min overvintret i gangen. Så nå kan nattefrost og høstvinder bare komme, selv om jeg håper det er en stund til snøen følger etter.
Selv om morgenen egentlig var litt grå og trist, ble den slettes ikke slik for meg. Bilkøen var akkurat like lang som vanlig, men inne i bilen satt en rørslig mann og sang basslinjer og plystret melodilinjer til Tysk Ompah-musikk. Anton Band gjorde sitt for at dagen skulle bli litt lysere.
Da jeg kom til den trange innkjøringen til parkeringshuset var Anton Band kommet til "Ein Prosit", og den ljomet ganske bra da vinduet ble tatt ned, og jeg er sikker på at jeg på denne måten gjorde dagen litt lysere for de bilistene som sto foran og bak meg i køen for å starte arbeidsdagen...