Promp er sunt!

Dette er vel saktens ikke vær, men det kan jo forsvares med at det er vind (derfor tag vær og vind).
Tidligere i denne bloggen, helt tilbake i 2009, reklamerte vi for det flotte produktet prompeventilen.
Nå viser det seg at de som har produsert dette virkelig må ha vært forutseende, for ny forskning viser nå at det å prompe er sunt.
Nettavisens Side 2 kan nemlig melde om at det er sunt å prompe (les mer her).
Det viser seg at noen av gassene i promp (særlig de som lukter råttent egg) skyldes bakterier som også finnes i blodet, og disse forlater kroppen via tarmsystemet.
Så ved å slippe illeluktende promper synker blodtrykket.
Tenk på det neste gang du møter en vandrende metanbombe, det kan faktisk være at personen bare sliter med høyt blodtrykk...

Selv-varmende produkter trekkes fra markedet...

I går kunne man lese om flere barn som hadde fått skader i øynene etter at en boks med selv-varmende kakao eksploderte.
Det var ingen stor overraskelse for meg at noe omsider gikk galt med det produktet. Synd det skulle gå utover tre små barn.
Jeg hadde ikke på langt nær samme opplevelse (heldig vis) med tilsvarende produkt, men min opplevelse var likevel av en slik art at jeg forbannet produktet opp og ned i mente...

Hadde kjøpt en boks selv-varmende tomatsuppe, og tenkte at det var jo litt kult, det måtte jeg prøve.
Den ble satt å kjøkkenbenken, for jeg hadde tenkt å prøve den samme kveld, men så langt kom jeg ikke.
Påfølgende morgen sto boksen på benken med en solid svart ring under, da boksen i løpet av natten hadde begynt å lekke slik at den væsken som skulle varme suppen rant ut på benken. Det var neppe vanlig vann, for det lagde en skikkelig svart ring i benken som det ikke gikk an å vaske vekk.
Etter å nitidig ha pusset flekken på kjøkkbenken med flere typer sandpapir ble den borte, men da var jo benken i en slik stand at jeg egentlig burde pusse hele benkeplaten for så å få lakket hele platen for å få en helhetlig finnish...

Ikke kjøpt dette produktet siden, og kommer aldri mer til å gjøre det. Så like greit at produsenten nå sier de trekker det fra markedet. SÅ får vi bare håpe de holder drittproduktet sitt vekk, at de ikke bare gjør små endringer og sender det i ny innpakning...

Liten korreksjon fra forrige bloginnlegg...

Korreksjon...
I forrige blogpost nenvte jeg at DnB var et eksempel til etterfølgelse for helsevesenet, det trekker jeg elegant tilbake! Makan til surrehuer!
Forrige onsdag var jeg personlig i banken for å få ordnet det slik at jeg fikk tilgang til midlene i min fars dødsbo. Jeg hadde med skifteattest, og både min og min fars legitimasjon. Damen som betjente meg knottet inn det hun skulle, og sa at nå hadde jeg tilgang til min fars konto fra min egen nettbank, og alt skulle være i orden.
Jeg kom hjem og ante fred og ingen fare, men et par dager senere skulle jeg betale en regning og gikk da inn i nettbanken. Der sto ganske riktig min fars konto tilgjengelig, men disponibel saldo var kr 0,-
Så jeg kontaktet DnB på deres kundeservice der de sier at de alltid er tilgjengelige. Det er forresten en liten myte... De er alltid tilgjengelige til slutt, så sånn sett har de sine ord i behold, men uansett når du ringer på døgnet så er det ganske så lang kø!
Men tilbake til poenget... Jeg kom omsider igjennom og fikk snakke med en hyggelig dame, sikkert et par år eldre enn de barna som sitter på IT-support, men hun hørtes ganske ung ut. Hun var hyggelig og behjelpelig men kunne ikke svare på hvorfor jeg ikke hadde tilgang på pengene på kontoen. Men hun skulle sjekke og ringe meg opp igjen, og det gjorde hun. Det viste seg at skifteattesten jeg hadde levert i banken måtte nå dødsboavdelingen først, og de måtte punche inn dataene der manuelt. Da jeg ringte holdt de på med mandagens papirer, og jeg hadde vært i banken på onsdag. Ok tenkte jeg, da ordner det seg vel onsdag da, og ventet to dager til.
Torsdag var det fremdeles ikke ok, så jeg tok en ny telefon til banken. Denne gangen litt kortere ventetid, men vente måtte jeg... Så kom jeg til en betydelig eldre dame (hørtes det i alle fall ut som), og hun håpet det ikke var det samme som hun hadde vært ute for tidligere den uken, men hun skulle sjekke med en av ekspertene på avdelingen. Etter en liten stund kom hun tilbake på tråden og kunne fortelle at det dessverre var som hun fryktet. Da jeg ikke hadde hatt disposisjonsrett på min fars konto da han levde, så fikk jeg det heller ikke da han var død. For hans konto var opprettet med hans signatur, og den kunne han jo ikke stå inne for når han var død. At jeg hadde skiftepapirer som sa at jeg tok på meg dette ansvaret hjalp ikke, og dessuten fant ikke DnB disse papirene. Jeg kunne fortelle at de ble levert inn 8 dager tidligere hos DnB i Sandvika, men da var de nok blitt borte der...
Så jeg måtte ned i banken igjen, med nytt skifteskjema, og gjøre samme runde en gang til. Litt venting på en ledig kundebehandler, og så kunne det ordnes.
Jeg var veldig tydelig på at jeg ville tømme kontoen, men beholde den da det fremdeles ville komme noe penger inn i dødsboet. Det skulle hun ordne.
Noen tastetrykk senere trykket hun på print i det fine programmet sitt, og da kom det ut "Avslutning av konto".
Da jeg sa at det var jo ikke det hun skulle gjøre, så var skaden allerede skjedd for kontoen var avsluttet i det øyeblikket hun trykket på "print" og lagret.
En telefon til en annen avdeling senere, og det ble klart at de ikke kunne gjenåpne kontoen. Det kunne jo åpnes en ny. Men så var det jo det at kontoinnehaveren var død da, og da ble det jo litt vanskelig å få signaturen hans gitt.. Men heldig vis hadde saksbehandleren vært lur nok til å legge mitt kontonummer inn i avslutningen, slik at banken kunne videreføre alle penger som kom inn på den nå avsluttede kontoen til min. Det ville ta ett døgn ekstra, men skulle selvfølgelig ikke koste meg noe i gebyrer...

Så jeg tror vi skal prise oss lykkelig for at ikke sykehusene er som DnB, for da ville man vel våknet etter en operasjon og oppdage at feil ben var amputert, men sykehuset ville så tilby seg å amputere det andre benet også, helt gebyrfritt...

Liten tanke...

Kanskje kommer denne fordi jeg sover dårlig om nettene og hodet derfor er litt slitent, men skitt au...

Tenk om sykehusene kunne hatt samme innstilling og effektivitet som andre bransjer man må være i kontakt med ifm. arv og overdragelser og slikt...

Skiftet kan ta opp til 60 dager, det var gjort på en snau uke. Tingretten høres jo ut som en traust og tunggrodd institusjon, men jeg har opplevd dem som det stikk motsatte.

Takstmann kunne komme på to dagers varsel, kom prikk på avtalt tid, var meget hyggelig og vil sende over takst og alle nødvendige papirer i løpet av en snau uke.

Vi trenger et gjerde rundt tomten, og gjerdeleverandøren kom litt før avtalt tid, var meget hyggelig, kom med kloke anbefalinger og kommer til å få et oppdrag etter at de har sendt et prisoverslag.

Til og med DnB var både raske og serviceminded. Litt venting på tur var det, men langt mindre enn forventet. Og det jeg trodde skulle ta en uke, var ordnet i løpet av 10 minutter...

Helseuvesenet - del 2

I et tidligere blogginnlegg (fra mai) skrev jeg om mitt møte med helsevesenet som pårørende.
Inntrykket har ikke blitt noe bedre...

Etter siste innlegg ble min far lagt inn på Radiumhospitalet, og lå der så lenge han fikk strålebehandling. Som følge av denne behandlingen fikk han strålesår, og ble raskt overført til Bærum sykehus for sårbehandling etter endt stråling.
Så bestemte Bærum Sykehus seg for å ferielukke medisinsk avdeling, slik at alle pasienter som var friske nok ble sendt hjem... Så hjem med far!
Hjemme fikk han oppfølging av hjemmesykepleien, og dette gikk bra en stund...
Så en tidlig morgen sprakk selvfølgelig huden i lysken igjen, og blødningen ville ikke stoppe denne gangen heller (overraskelse det tenker jeg...). Hjemmesykepleien kom raskt, og prøvde etter beste evne å stoppe blødningen. Hun fikk det heller ikke til, og gjorde det hun var opplært til nemlig å ringe nødnummeret 113.
Der mente en operatør at det slett ikke var noen nød med denne pasienten, så han/hun ville ikke sende noen ambulanse. Men til slutt fikk hjemmesykepleieren mast seg til det, og da ambulansen kom var personellet der veldig klare på at det var helt riktig at de ble kalt ut. Det var akkurat slikt de var til for! De fikk kjørt faren min til Bærum sykehus, og der havnet han på akuttmedisin til blødningen var stoppet og han var observert en stund, så fikk han en seng på en annen avdeling.
Her var det liten bemanning og veldig mange pasienter i og med at medisinsk avdeling fremdeles var stengt som følge av ferie. Ganske uverdige forhold når det ligger tre gamle mennesker bak hvert sitt skjermbrett i dagligstuen der det ikke en gang går an å lufte, og der ligger de til allment skue for alle som skal hente seg mat fra matstasjonen i korridoren utenfor. Faren min fikk heldig vis et rom.
Men det sier seg selv at man ikke kan oppta senger under slike forhold, men her var det en pleier som foreslo korttidsopphold på Hospice Stabekk i stedet for Dønski Trygghetsavdeling. Der kunne man komme selv om man ikke var "gitt opp" av legene. De hadde plass, og denne flinke sykepleieren hjalp til med å ordne overføring dit. I forkant av at hun ordnet dette snakket jeg med Trygghetsavdelingen på Dønski for å få vite litt om forholdene der, men den behandlingen jeg ble møtt med der lyste lang vei av at de ikke ville ha noen pasienter på avdelingen sin. Damen var rett og slett skikkelig avvisende til meg som ringte som nærmeste pårørende, og insisterte på at skulle hun si noe så måtte faren min ringe selv!
Så ventet vi en drøy uke, der far fikk godt stell på Hospice Stabekk, og så fikk han omsider innkalling til oppfølging på Radiumhospitalet og på Bærum Sykehus. Vi trodde jo at det nå skulle skje noe, men den gang ei...
Radiumhospitalet var bare interessert i å overføre ham til Bærum for videre behandling der, for strålingen de hadde utført hadde virket til en viss grad. Kreften var der fremdeles, men nå ville de ikke gjøre noe mer på en stund... Vekk med pasienten, han overlevde, og dermed beholdt sykehuset sine pene statistikker!
Så ble fattern værre, dagen før vi skulle til kontroll på Bærum Sykehus fikk han skikkelige pusteproblemer. Pleierne på Hospice Stabekk gjorde det de skulle, tilkalte legen og gav ham oksygen (Far altså, ikke legen). Så kom legen og lyttet litt på lungene og sa at han skulle få oksygen til han skulle på Bærum.
Så var det å reise til Bærum morgenen etter, stable faderen inn i bilen og kjøre ham til sykehuset. Han pustet ikke noe lettere, så vi fikk med et mobilt oksygenapparat, og dette fungerte ganske så greit. Han fikk vært på avdelingen for blodprøver, avdelingen for røntgen, og vi havnet etterhvert oppe på kreftavdelingen for å snakke med en overlege.
Mens vi ventet på time hos henne gikk oksygenapparatet tomt for strøm, og vi hadde ikke batterilader. Så da startet jakten på noen som kunne lade eller låne ut et annet mobilt apparat.
Løsningen ble å koble ham til oksygen fra vegg-uttak. Da kom legen ganske raskt, men hun hadde ikke oksygenuttak på sitt kontor, så vi fikk nabokontoret. Legen der var på ferie, så der kunne vi vente.
Bildene som var tatt tidligere, viste at ting var blitt værre, samt masse væske i lungene som måtte tappes.
Legen var veldig forståelsesfull, men noe plan for videre behandling ville hun ikke gi. Men de skulle ha en dialog med legen på Hospice Stabekk da...
Rekvisisjoner som sendes elektrisk leser de tydelig vis ikke på Bærum Sykehus, så ingen nede på Røndtgenavdelingen visste at vi kom selv om legen sa hun skulle sende beskjed med en gang. Så der satt vi og ventet mens alle var til lunch og litt til...
Så ble det endelig vår tur, jeg fikk trillet far inn på undersøkelsesrommet, og en nybegynner skulle tappe lungene hans for væske. Jeg er helt for at turnuskandidater og andre under opplæring skal få lov å prøve seg, det er eneste måten de lærer på. Men kunne de lært bort litt om at de må opptre med overbevisning først? Det føltes ikke akkurat betryggende, selv med en erfaren lege til stede da denne unge lærlingen satt inn nålen for å starte tappingen... Men det gikk bra, og faren min ble overført til en seng på overvåkningen.
Der ventet vi i evigheter på beskjed om hva som skulle skje videre, og jeg måtte ut og hente sykepleiere for å få byttet pose da den første ble full, for å få smertestillende til far og for å få informasjon.
Klokken syv på kvelden kom en lege og sa at han måtte bli til dagen etter. Da hadde vi vært nede og tatt nye bilder et par timer før.
Dagen etter var det samme styret for å få informasjon, men til slutt ble han skrevet ut og sendt tilbake til Hospice Stabekk. Nå pustet han mye lettere, og trengte ikke ekstra oksygen.
Så gikk det 10 dager der vi ventet på beskjed om videre behandling og planer for dette, og så kom telefonen fra Hospice Stabekk om at faren min var blitt fryktelig mye værre og hadde store pusteproblemer. Og mens jeg snakket med dem kom nattsøster inn på vaktrommet og gav beskjed om at nå var det hele over...

Jeg sitter igjen med en råtten følelse om at min far har vært kasteball mellom helseforetakene, og at hverken Radiumhospitalet eller Bærum Sykehus har tatt skikkelig ansvar. Det ene foretaket har bare dyttet ham videre til det andre.
Og det er først da han kom til korttidsopphold på Hospice Stabekk at jeg følte at man så personen og ikke bare et kasus.

Naken Greve jager neger med øks

Jeg er nesten litt skuffet over at ingen tabloidaviser har brukt en versjon av denne sangtittelen for å beskrive det faktum at Greven er arrestert i Frankrike.
Jeg føler at jeg måtte bruke tittelen, for det er nok den eneste sjansen jeg får der det passer så bra.
Riktig nok er det ikke noen "neger" inne i bildet, men Varg Vikernes, som han vel egentlig heter, har blitt arrestert etter å ha kjøpt våpen (riktig nok hans franske kone som kjøpte dem), truet Jøder og Muslimer i bloggen sin, og mottatt manifestet til "idioten" (vil ikke nedverdige meg til å skrive navnet hans i bloggen min men dere vet hvem jeg mener). Om Vikernes var naken sier vel heller ikke avisene noe om, men i følge NRK hadde han på seg en kamuflasjeuniform da han ble arrestert så han var nok ikke det.
Jeg må bare spørre med en gang - hva er greia med kamuflasje og Varg Vikernes? Så vidt jeg kunne se av nyhetsinnslaget på tv så hadde han to biler som begge var lakkert i et slags kamuflasjemønster, og til og med sykkelen til et av barna hans hadde kamuflasjelakk. Ikke var det noe fint kamuflasjemønster heller, men det er sikkert noe som Franskmennene bruker, for kamuflasjemønstre varierer jo veldig fra land til land og Frankrike har vel alltid vært noe for seg selv...
Hvor har egentlig denne fyren handlet? Er det en nettbutikk for milits-idioter? Er jo stort ett bare i de miljøene at man ser alt mulig med kamuflasjemønster når det er innslag derfra i media...

Om Vikernes har gjort noe straffbart eller ikke skal jeg ikke uttale meg skråsikkert om. True folk og uttrykke ekstremistiske meninger på Internett gjør jo en hver tulling disse dager. Hvis det er grunn for å fengsle folk så skulle vi vel ikke hatt et eneste ekstremist-miljø igjen, for da ville alle sittet bak lås og slå (Der flere av dem helt sikkert burde sittet uansett).
Motepolitiet burde vel buret inn både ham og kona for kamuflasje-greiene, men det er vel ikke de som har gått til aksjon her...
Tullinger burde ikke inneha våpen, så det er bra det ble tatt aksjon på det grunnlaget.

Så får vi se hva franske myndigheter finner ut til syvende og sist. La oss håpe de beholder ham i Frankrike, enten han blir buret inne eller ikke, for vi vil ikke ha ham hjem hit. Eventuelt kan de sende ham til et eller annet gudsforlatt sted der Fremmedlegionen holder til, så kanskje de får skikk på ham. Et bonus med dette er at han kanskje blir kurert for kamuflasje-fetisjen sin samtidig...

Pynting av menyer...

Vi er så heldige der jeg jobber å ha felles kantine med de andre leietagerne i bygget. Dette betyr at det er et profesjonellt firma (ISS) som drifter kantinen, og dette bør jo åpne muligheter for spennende mat...

Denne ukens meny var følgende:
Mandag: Kyllinglår med poteter og dampede grønnsaker
Helt grei mat, men jeg er ikke så veldig glad i kylling så jeg sto over og spiste brødmat i stedet

Tirsdag: Stekt Brosme med sprø urteskorpe
Fisk? Nei, tror heller jeg vil ha en salat. Men med bare to ingredisenser som fristet i salatbaren ble fasiten brødmat her også

Onsdag: Svinenakke med poteter og stekte grønnsaker
Noe kjøtt var det, men det så ut som tørkede koteletter, så jeg sto over her også. Brødmat...

Torsdag: Laks med stuede poteter
Laks som så klorbleket ut, men salatbaren så fristende ut. Etter en liten kikk på hva de hadde i den derimot ble fasiten brødmat denne dagen også. Men forventningene var store til...

Fredag: Pizza buffet med salat
Helt til vi kom opp i kantinen. Der sto det: Kun ett pizzastykke pr. person.
Hvordan kan de kalle det en buffet når man kun får lov å ta ett stykke? Og burde det ikke være mer enn 1 type pizza på en buffet?
Salaten var stort sett ruccola.
Men det ene pizzastykket var stort og det var ganske så godt, så det ble en grei lunch når man spedde på med en nystekt vaffel (som det alltid er på fredager)...

Er det andre som har tilsvarende kantine-opplevelser?

Mitt møte som "pårørende" med Norges Helseuvesen...

Dette lange innlegget er sterkt preget av min meget subjektive oppfatning av helsevesenet. Men sett i lys av medienes oppslag om AHUS, Oslo Universitetssykehus, Sykehuset Østfold, osv. så sitter jeg vel med en følelse av at det ikke bare er meg som opplever helsevesenet slik det er beskrevet under...

La meg starte med begynnelsen, og bakgrunnen til alt dette...
Jeg mistet moren min høsten 2010. Hun var 64 år gammel, og døde av kreft. Hun hadde da fått kreftbehandling i ca 3 år. Det var da min mor fikk diagnosen jeg virkelig fikk øynene opp for hvor mange leger som aldri burde håndtert mennesker. Veldig mange leger (og noen sykepleiere) ser ikke menneskene de behandler, de ser kun kasus og journaler. Kanskje er dette en forsvarsmekanisme for mange, for det er klart at jobber du med folk som lider så må man kanskje også få et beskyttende skall. Men dette må ikke gå utover måten man snakker med eller behandler de man er der for å hjelpe. Jeg er full av beundring for folk som gjør jobben sin på en god måte i helsevesenet, med all den motgangen de får fra de store helseforetakene, fra de som styrer disse og landet vårt, og elendige vilkår. Men likevel blir jeg forbannet, trist og oppgitt når jeg ser hvilke utslag slike ting får for de som faktisk trenger hjelp...

Min mor hadde flere ganger snakket med fastlegen sin om problemer med blod i avføringen, men han mente det kun var snakk om hemoroider. Han undersøkte aldri dette selv, men baserte det på måten min mor beskrev symptomene. En vakker dag var ikke fastlegen der fordi han hadde "møtt veggen", og min mor kom til en annen lege på samme legesenter som med en gang ville undersøke ytterligere. Denne legen som "møtte veggen" kan prise seg lykkelig at han var sykemeldt da moren min fikk kreftdiagnosen, hvis ikke ville han kanskje møtt noe annet også. Dette var min lege også, til han brøt taushetsplikten i forbindelse med sykdom jeg hadde noen år tidligere. Da sluttet jeg å gå til ham, så han lå allerede lavt i kurs i mine øyne... Den kvinnelige legen derimot, fortjener all mulig ros. Hun oppdaget at min mor hadde en kreftsvulst i tykktarmen og fikk henne raskt innlagt på Bærum sykehus. Der ble hun operert, og her møter vi blant mange flinke leger, sykepleiere og spesialister legedust nr 2...
Øystein Sunde forteller i et av sine show om legevisitten der "overlegen kommer foran, og ikke fullt så overlegen bak". Det er slike ting som gjør at jeg tror han har bekjente som har vært innom helsevesenet... Jeg må får skynde meg å legge til at dette ikke gjelder alle overleger, for jeg kjenner personlig 2 stykker, og disse virker begge av en helt annen type.
Men i alle fall, denne overlegen som opererte min mor kom opp etter operasjonen for å hilse på og se hvordan pasienten hadde det. Han var av typen som enten bare så kasus eller journaler og jeg er sikker på at han hadde skulket alle timer som omgikk "people skills" på medisinstudiet. Han klarte å fortelle en voksen dame som akkurat var operert for kreft at kanskje hadde hun 14 dager igjen å leve, kanskje noen måneder, kanskje lenger. Man visste jo aldri...
Samme hvor dyktig man er til å operere, man sier ikke til noen som akkurat er operert for kreft at de kanskje kan leve 14 dager! Selv om det er sant, sier man ikke slikt!
Det ble også oppdaget at min mor hadde kreft i leveren, og denne kunne ikke opereres bort, fordi det var for lite frisk lever igjen. Dermed ble det cellegift og møte med pleierne på kreftavdelingen på Bærum Sykehus. Disse pleierne var veldig trivelige, de kunne behandle mennesker og min mor følte seg veldig godt tatt vare på. Det ble tøffe tider, men hun kjempet og fikk nesten 3 år.
Etterhvert som hun ble svakere, orket hun ikke kjempe så hardt mot sykehuset og deres rutiner, så når de glapp ble hun gående uten behandling. Jeg tør gå så langt som å si at hvis Bærum sykehus hadde fulgt opp moren min slik de skulle i forhold til løfter både derfra og fra myndighetene, så ville hun levd til å se et nytt år...
Den siste tiden spredte kreften seg, hun ble svakere og havnet igjen på Bærum Sykehus som innlagt pasient. Sykepleierne var stort sett flinke, selv om noen kanskje hadde sine dårlige dager til tider. Men her var det igjen en kreftlege som manglet people-skills. Denne gang en kvinnelig utgave, som i alle fall gjorde mitt liv surt. Når du møtes med "så du er en av de nærmeste pårørende" i stedet for "så du er sønnen hennes" så blir man ikke oppmuntret med tanke på prognosen akkurat...
Det å prate med henne var omtrent som å være en del av sketsjen til Harald Heide-Steen Jr. om "Utvidet reservasjonsrett" (Det anbefales å lytte på denne).

Det gikk som det måtte gå, min mor visnet gradvis bort, endte på Hospice Stabekk når det ikke var mer legene kunne gjøre, og sovnet inn der en høstdag i 2010. Personellet her kan jeg heller ikke få rost nok. De var nok stresset til tider, men de hadde people skills og kunne behandle både pleietrengende og folk rundt.

Så hopper vi til i fjor vår, faren min fikk en utvekst på baksiden av det ene låret, og fastlegen (samme fastlege som tok ansvar med min mor) sendte ham til Bærum Sykehus som somlet, rotet, ikke tok situasjonen så seriøst som de burde når fastlegen kom med sine mistanker til dem, og oppførte seg akkurat slik et stort helseforetak ikke burde oppføre seg. Innkallinger kom ikke som de skulle i henhold til de frister som er satt for slikt, prøveresultater ble borte slik at flere prøver måtte tas flere ganger (her var også Sykehuset Buskerud inne i bildet, da laboratoriet som skulle behandle en del av prøvene tydelig vis lå her) og det tok tidvis lang tid mellom hver konsultasjon, for å nevne noe.
Etterhvert ble han henvist videre til Radiumhospitalet for "utredninger", og dette tok også sin tid. Her fant de ut at operasjon var løsningen. Så ble det en masse debatt og diskusjon sykehusene i mellom om hvem som faktisk skulle operere, flere prøver som ble tatt og ble borte, mer frustrasjon over  innkallinger som ikke kom som lovet, men det endte opp med at Radiumhospitalet "gjorde jobben". Det er mulig dette er normal prosedyre mellom sykehusene i et stort foretak, men jeg følte det som om faren min ble en kasteball i systemet. Det at sykehusene ikke holder det de lover pasientene med tanke på innkallinger og slikt  er nærmest dagligdags, likevel er det meget uprofesjonelt.
Men okke som, han ble operert, og selve operasjonen var vellykket. Hudtransplantasjonen derimot...
Transplantasjonen som ble gjennomført under operasjonen ble gjort med alt for lite hud slik at det ble alt for stramt. Dermed røk huden i sømmene, og det måtte gjøres en ny transplantasjon.
Like etter dette hadde de en ulykke med kloakken som gikk tett på avdelingen hans (dette klandrer jeg selvfølgelig ikke Radiumhospitalet for, for slikt kan skje). Det medisinske personellet fant ut at det var best å sende faren min til Bærum Sykehus for videre oppfølging, da de var minst like gode på sårbehandling.
Her fant de etterhvert ut at transplantasjon 2 heller ikke har blitt gjort optimalt, men det gikk seg til etterhvert.
Både på Radiumhospitalet og på Bærum er de sikkert flinke til å følge opp min far i det daglige, men han ble flyttet rundt fra rom til rom som en nomade. Som familie ble det tidvis vanskelig å vite hvor han lå, for i perioder var det meget hyppige bytter...

Etter endt sykehusopphold ville Radiumhospitalet forsikre seg om at området som ble operert var kreftfritt, og faren min fikk strålebehandling. Det er visst nok ikke noe godt, men det funker. Faktisk virket det meget bra på den typen kreft min far har. Nå, ett år senere er han fremdeles kreftfri DER.

Her har vi kommet til en ny ting jeg ikke forstår med legestanden...
Når en mann har blitt operert for kreft i benet og får oppfølging, hvordan kan det da ha seg at legene ikke oppdager at det er kreftsvulster et annet sted i samme lår? Sjekker de bare det bitte lille området de har operert? Med et ben som er dobbelt så stort som det andre, bør det vel ringe en bjelle om at noe ikke er som det skal? Eller i alle fall ringe en varselbjelle som gjør at når man først gjør undersøkelser så gjør man dem over et litt større område?
På kontroll i Januar sa legene at det bare var strålingen som gjorde at benet hadde hovnet opp og at dette ikke var noe å bekymre seg for. Det var lett for dem å si, det var ikke de som slet med å gå, å få på seg sokker, osv...
Disse legene burde virkelig få oppleve en helt annen hverdag, som klienter på NAV!

I April skulle faren min friskmeldes, og fikk da en annen lege enn den/de i januar. Denne legen så med en gang at noe var galt, og fikk satt i gang mølla for å få i gang ny behandling. I mellomtiden fikk faren min infeksjon i et sår i benet (som følge av kreften i lysken som legene ikke oppdaget i januar). Her fikk han sårbehandling på Bærum, samt at hjemmesykepleien hjalp ham med sårbehandlingen i mellom sykehusbesøkene. Så sprakk en blodåre i låret. Først var han på legevakten og ble limt, men etter et par dager sprakk det igjen, og da gikk han på blodfortynnende grunnet blodpropp i lungen (som de tydelig vis fant ved en eller annen test) og dermed var det inn på Bærum i ambulanse da det ikke stoppet å blø. Etter å ha vært på akutten og legevakten havnet han på infeksjonsavdelingen da såret i benet var infisert.
Her var det mer forståelig at han måtte bytte rom flere ganger, da folk som må totalisoleres ikke kan dele rom med folk som ikke trenger det, og dermed må man ofte stokke om på pasientene.
Så kom dagen da infeksjonen var borte. Benet var fremdeles like stort, og faren min klarte nesten ikke gå. Kreftsvulstene var i alle fall ikke blitt noe mindre, men de skulle jo Radiumhospitalet behandle så de bekymret man seg ikke for på Bærum...
Nå skulle pasienten hjem... Da han var skeptisk til dette både fordi han slet med å gå og at han var redd for at han skulle begynne å blø igjen så mente de at han kanskje burde snakke med presten. Det kunne jo være godt for en mann i hans situasjon... Hallo?? Hva med å faktisk bare overføre mannen til en annen del av sykehuset?
Både han og jeg har full forståelse for at man ikke kan være på infeksjonsavdelingen hvis man ikke har infeksjon, men da burde han ha blitt overført til en annen avdeling. Takket være en fysioterapeut fikk han bli på avdelingen over helgen. Tirsdag formiddag ble han skrevet ut, og meningen var at han skulle inn til Radiumhospitalet for siste undersøkelse før strålebehandling denne dagen, men de fant plutselig ut dagen før at det ikke var noen vits og at de heller ville ha ham inn på fredag med behandlingsstart på mandag. Det neste nå er vel at Radiumhospitalet finner ut at de heller vil sende faren min frem og tilbake mellom sykehuset og hjemme mellom hver runde med stråling enn å legge ham inn på sykehuset. La oss håpe det ikke blir slik. Han har nå vært hjemme i nesten tre døgn, og han får jo ikke gjort noen ting. Han blir bare humpende mellom kjøkken, bad, soverom og stue. Handle kan han ikke gjøre fordi han ikke kan gå noe særlig, kjøre bil kan han ikke, for han klarer ikke bruke clutchen, så da sitter han der da...

Etter en lang blogg med eder og galle, vil jeg bruke det siste avsnittet til å rose legen som undersøkte faren min i april. Han er nå på papiret min fars kreftlege, hvor mye han vil kontrollere av behandlingen vet jeg ikke i skrivende stund, men jeg håper han får overoppsynet...
Da faren min skulle inn for en klinisk undersøkelse i forbindelse med tilpasning av utstyr før stråling, så kom han fra Bærum Sykehus i rullestol. Mens han ventet på en portør som skulle frakte ham fra undersøkelses-avdelingen og til hovedinngangen kom den samme legen forbi. Han gikk sammen med en masse dresskledde herrer, men han unnskyldte seg for dem og tok seg tid til å snakke med faren min, og i denne samtalen sa han at han mente det burde vært oppdaget på kontroll i januar at noe var galt, og dette beklaget han. Det hjelper selvfølgelig ikke faren min, men det er likevel et lyspunkt i det hele. Nå får vi tro at strålingen virker like bra denne gang som sist, og at faren min kan komme tilbake til en mer normal hverdag i løpet av sommeren...

Netthandel i utlandet

Av en eller annen grunn liker jeg titler. Det trenger ikke være noe fancy, men det er litt morsomt å få en pakke eller et brev som er adressert til Mr. Grevling i stedet for bare Grevling.
Og i den sammenheng har jeg oppdaget at utenlandske nettbutikker er ganske så morsomme.
Forleden handlet jeg i en ganske anerkjent Britisk nettbutikk, og de hadde tydelig vis forstått det. Ikke bare var det Mr/Mrs/Ms som tittel, neida listen var lang den:


Ms
Mrs
Miss
Mr
Dr.
Prof.
Sgt.
Sir
Capt.
Major
Lady
Lord
Revd
Cpl

Ikke nok med Mr og Sir, nei da her kan man velge Lord også... Og med alle de militære titlene så er det jo nesten så man blir skuffet over at de ikke har noe over Major, men da er man kanskje Sir.

Hverdag på "kontoret"

Egentlig hadde jeg tenkt til at denne bloggposten skulle handle om hun damen i den store, sølvfargende Lexusen (var det 450 den het tro?) som bare vrengte inn rett foran meg i køen i dag morges og omtrent fikk det eldre ekteparet i bilen bak til å smadre hekken på Volvoen min da jeg måtte bråbremse til tross for lav fart (men heldig vis smalt det ikke for noen av oss). Jeg slår ut med armene som i "Hva søren er det du driver med", og damen ser i speilet (kanskje hun burde gjort det før hun hev seg frem?) smiler og viser tommel opp. Jeg syntes jeg var veldig flink som lot være å svare med to lange fingre...

Er det rart man får behov for å avreagere? Denne gangen gikk det litt ut over en kollega. Bør kanskje forklare litt hva vi jobber med først.
Vi jobber i et firma som leverer fiber til bedrifter. Jeg sitter som prosjektleder og leverer til bygg der vi enten har gravd oss inn for å selge, eller der vi allerede har etablerte kunder. Tidligere har jeg jobbet både med kundeservice, drift og service management.
Min kollega Viggo (han heter egentlitg Børre, men Viggo er litt mer anonymt så vi kaller ham det her) er en dyktig selger. Han selger, jeg sørger for at det blir levert relativt smertefritt, til avtalt tid og med god kvalitet.

-Hei Erik, det er Viggo
-Hei Viggo, hva kan jeg bistå med?
-Jeg har en kunde...
-Har du det? Gratulerer!

*lang stillhet*

-Ja, denne kunden skal oppføre et nytt bygg
-Skal de føde et nytt bygg?
-Hva?
-Beklager, litt dårlig linje her. Bare fortsett...
-De skal altså oppføre et nytt bygg, og så lurer de på hvor mye strøm de trenger til datarommet sitt...
Dette er ikke mitt felt, og i stedet for å begynne å google og se hva jeg kunne finne ut (for da slår det bare tilbake på meg hvis det blir feil), så bestemte jeg meg for å si det som det er...
-Jeg vet ikke hvor mye strøm de trenger, men de bør i alle fall sørge for at de har minst to separate strømkurser, slik at de kan bygge redundant for å unngå strømbrudd.
-Ok, men tror du det holder med en kurs?
-Nei, skal de ha redundasns må de ha to. Men hvis du kontakter de som bygger noderommene våre, så vet se sikkert hvor høyt forbruk man bør regne med.

Jeg vet ikke om han ble noe klokere...

Forbud mot dieselbiler på enkelte dager...

Dette er noe som har kommet opp som et innlegg i miljødebatten for å bedre luftkvaliteten i Oslo på de dagene den er som værst.
Det er sikkert fint og forbedre luftkvaliteten, friskere luft har vi alle godt av. Men hvordan skal man gjøre det?

I Austin (Texas) gjør man dette med å sette opp gratis busser. "Ozone day, ride for free!" er slagordet som står på rutebussene. Dette kunne man gjort rettferdig ovenfor de som reiser med ukes- måneds og andre reisekort ved å utvide varigheten på kortet med en ekstra dag for hver slik dag som oppstår i kortets varighet, forutsatt at man har brukt kortet den dagen. Nå som alle kortbrukere rakst tvinges over til elektroniske kort, løses dette enkelt ved å legge inn en funksjon i applikasjonene som gjør at man kan merke alle disse gratis dagene i kalenderen, og så legger man bare på en ekstra dag på månedskortet neste gang det valideres hvis det er validert (og dermed bevist at det er brukt) den dagen det er gratis å reise. (For ordens skyld, jeg er opprinnelig utdannet programmerer og vet at dette er fullt mulig å få til i de aller fleste dataprogram, krever kun en enkel liten sjekk, og det burde ikke være vanskelig å programmere heller.)
Da oppnår man både at flere kjøper månedskort og reiser kollektivt, fordi det faktisk lønner seg. Samtidig blir trofaste pendlere fornøyd fordi de også nyter godt av det.
Folk med enkeltbilletter slipper å kjøpe disse, maskinene eller personene som utsetder disse gir ut en billett til kroner 0 gyldig for denne dagen, og har du elektronisk klippekort så settes terminalen for validering (og dermed trekking av penger på kortet) til ute av drift og dermed reiser de også gratis. Har du kupongkort av papir blir det en kombinasjon av de to ovennevnte løsninger, men dette får man jo knapt tak i lenger så den utfordringen løser seg selv... Og skulle du v'ære så heldig og/eller sær at du fremdeles har månedskort på papir, så får du et tupp i baken til å gå over til elektronisk kort...
Dette krever at det settes opp ekstra meteriell disse dagene, men dette bør kunne la seg løse. Da må man bare få på plass noen kjøreregler og ekstra personell til å kjøre reservemateriell disse dagene.

Men hva gjør vi her i Norge, jo vi vil heller forby enkelte biler å kjøre disse dagene. Det er dieselbilene vi skal gå etter denne gang...
Hva slags biler bruker diesel? Skal vi se... en god del personbiler selvfølgelig, da regjeringen skulle gjøre det så lønnsomt avgiftsmesssig med diesel kontra bensin (men det var før de oppdaget at diesel var litt mer miljøfiendtlig enn de trodde da de kom med løftene som gjorde at folk kjøpte diseslbiler). Disse personbilene skal enten inn til jobb i Oslo-området, eller de må passere gjennom Oslo-området på vei til eller fra destinasjonen sin.
Så har vi alle lastebilene som må levere varer i Oslo-området, hvor skal de kjøre hvis de ikke får kjøre gjennom Oslo? Og skal man måtte si til bedrifter at leveringstid på varer avhenger av luftkvaliteten? Tror ikke handelsstanden vil like det gitt...
Og så har vi all tungtransporten, den kan jo ikke kjøre utenom Oslo, for der er jo veien enten stengt eller alt for dårlige til at de komemr frem fordi politikerne ikke ser lenger enn nesa rekker og ikke forstår at det er samfunnsnyttig å bygge ut et godt veinett i hele landet (ikke bare fancy tunneller og broer i de kommunene på vestlandet der samferdselsministeren til en hver tid kommer fra).

Så slo det meg... Hvordan skal man klare å håndheve dette?

Jeg ser for meg at man enten må merke skiltene på dieselbiler med et oblat og straffe de som ikke setter på dette f.eks. med store bøter aller avskilting. Dette må da være over hele landet, for plutselig er det en kar fra Bergen eller Tromsø som kjører bil til Østlandet og skal via Oslo...

Skal man kreve at alle bilprodusenter merker bilene sine med en tydelig D i modellbetegnelsen og at denne kommer tydelig frem på bilen? I så fall er det vel brått slutt på alt som heter luksusmodeller, da disse gjerne ikke har noen som helst typebetegnelse og det er noe av poenget for de som har råd til å kjøpe slikt. De som ikke har råd men gjør det likevel vil jo helst ha mest mulig stående synlig...

Skal politi/vegmyndigheter gjennomføre store kontroller og lukte på avgassene (teknisk da, ikke med egen nese) eller sjekke vognkortene på biler som skal inn i Oslo? Det tror jeg de kutter ut etter første dag med tilhørende cabaret kø og kaos!

Jeg forstår godt at vegmyndighetene har sagt at dette ikke er gjennomførbart jeg, så får Venstrepolitiker og Byråd i Oslo Ola Elvestuen heller se om han kan finne noen andre vindmøller å jakte på...

gamle grinebitere slår til 1

Jeg tror jeg begynner å bli gammel.
I forbindelse med at jeg har diabetes type 2 (forsåvidt ikke alderen sin skyld, men ganske mange år med  turnusarbeid og et tilhørende liv med mengder av junkfood og coca-cola) har jeg blitt sendt på kurs av fastlegen. Kurset er i regi av Diabetesforbundet og Drammen Sykehus, og meningen er å "veilede" deltagerne til å spise sundt, trene masse, slutte å røyke (akkurat det slipper jeg, for da må jeg i så fall starte først) og ta godt vare på seg selv.
Så i dag har jeg sitter i halvannen time før lunch og sett på skrekkbilder av føtter med store, stygge sår, koldbrann, neglesoppen fra helsike, amputasjoner, etc.
Men det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å blogge om.

Siden jeg var ganske liten gutt har jeg hatt sansen for en tegneseriefigur ved navn Judge Dredd.
I 1995 kom det en film med Sylvester Stallone i rollen som Dredd.
Stallone har bare 2 ansiktsuttrykk og er kanskje ingen stor karaktereskuespiller, men i rollen som Dredd passet han utmerket. Problemet med den filmen var noen av kostymene kanskje var litt vel modellaktig. Men filmen hadde sine kvaliteter.
For noen uker siden oppdaget jeg at det var kommet en ny film om denne beintøffe karen, denne gang med Karl Urban i rollen som Dredd.
Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle si dette om Sylvester Stallone, men han er jo SÅ mye bedre skuespiller i den rollen enn unge Urban. Det er jo omtrent som om man skulle satt den ellers eminente skuespilleren Danny DeVito til å spille Rambo, en figur Stallone jo har udødeliggjort på sin måte.

Og hva pokker har de gjort med motorsyklene? I filmen med Stallone fra 1995 så de jo tøffe ut, men i filmen fra 2012 så det ut som en liten drittunge hadde prøvd å tegne en motorsykkel. Kanskje er det også det som er tilfellet? Han som hadde ansvaret for å tegne disse var enten så stor og tøff, eller så skittviktig at ingen turte å fortelle ham at han hadde tatt med seg sin lille sønns tegninger i stedet for sine egne designtegninger til produksjonsteamet.

Så nå som jeg har bevist at jeg er en gammel grinebiter skal jeg ta på meg onepiecen (eller wompis som vi sier her i huset) min og se på Cheers.