Dette spørsmålet er det betimelig å stille seg i lys av de siste dagers medieuttalelser.
I går var Inge Lønning fra Høyre ute og uttalte seg om assistert befruktning som var slik en tung økonomisk byrde for den Norske Stat. Dette ble kommentert ganske utfylende i gårsdagens blogg, så vi går heller videre til neste politiker ut...
I Dagsrevyen i går gikk nemlig Fiskeriminister Helga Pedersen fra Arbeiderpartiet rett i baret.
Utenfor Hasvik i Finnmark ligger det en Russisk Krysser ved navn Murmansk. Denne er full av miljøgifter, og selv om det er lenge siden skipet forliste (1994) ligger det der den dag i dag. Russerne er ikke ansvarlige, for de har solgt vraket. Hvem kjøper noe sånt forresten? Fiskeriministeren prøvde i går å benekte at hun visste om at det var miljøgifter i skipet, dette til tross for at hun burde forstått at media visste om rapporten hun fikk for tre år siden.
Det minner meg litt om en annen sak vi hadde for en god stund siden, der en Barne- og Familieminister hardnakket påsto at hun ikke kjente det nye barneombudet, til tross for at det ikke var noen tvil om det motsatte. Og hvor er ministeren nå? I alle fall ikke der ministre pleier å være... Men tilbake til Fiskeriministeren...
Da NRK konfronterte henne med at hun hadde fått en rapport for tre år siden, så var hun rask til å bekrefte at hun kjente til mistanken om miljøgifter men at hun hadde bedt Kystverket om å ordne opp. Hvorfor sa hun ikke det med en gang? Er det så vanskelig å si "ja, det kjenner jeg til og jeg har bedt Kystverket se på saken"? Det høres da mye bedre ut enn "nei, det kjenner jeg ikke til! Eller, jo forresten...". Nå vil jo bare media grave mer for å se om det er andre ting Fiskeriministeren kan ha glemt at hun kjenner til... En klok mann sa en gang noe sånt som "Du kan godt unnlate å si deler av sannheten, men lyv aldri! Hvis du først blir tatt i en løgn har du tapt!", og dette er jo egentlig ganske sant. Hver gang Fiskeriministeren uttaler seg i fremtiden, vil man jo nå måtte stille seg spørsmålet om hun snakker sant eller om det er nok en løgn... Hadde hun sagt med en gang at saken var sendt til Kystverket, ville man heller sittet og lurt på om hun klarte å følge opp...
En annen politiker som har glemt å skru på hjernen før hun går til media er Lena Jensen fra SV. Hun tar til orde for dyrere nettleie i byene for å utligne prisforskjellen mellom by og land. Solidaritet er sikkert en god ting, men la oss bare for moroskyld se litt på hvordan strømnett er bygget opp. Strømnett er kabler, en kabel koster like mye uansett hvor den henges opp. Det kan koste mer eller mindre å henge den opp ut fra forholdene på stedet, men dette er "småpenger". I byene vil mange husstander dele en del av kabelstrekkene, mens i grisgrendte strøk vil det være færre husstander som deler tilsvarende kabelstrekk. Dette betyr at hvis man skal betale like mye i byene som på "landet" i nettleie, så vil nett-eierne få langt mer overskudd på nettleie i byene, og dette betyr jo enda større overskudd og det betyr enda mer penger i utbytte til eierne. Men det er jo selvfølgelig rettferdig at alle skal betale like mye for nettleie. Egentlig burde jo alle betale like mye for bolig også? Der er det jo voldsomme forskjeller mellom by og land. Det er jo egentlig ganske urettferdig at folk i Bærum må betale mye mer pr kvadratmeter enn det f.eks. folk på Voss eller i Passvik. Greit nok er det en del pengestekre folk i Bærum, men det er jo langt flere som ikke er pengesterke. Jeg er for eksempel ikke noe rikere enn folk flest selv om jeg er født i Bærum. Derfor måtte jeg også flytte ut av kommunen da jeg skulle kjøpe bolig. Hadde boligprisene vært som de er ute i distriktene hadde jeg sluppet dette. Har du tenkt over det Lena? Kan du foreslå å standarisere boligprisene i morgen? Da ville jo huset mitt øke i verdi, og da ville jeg kunne refinansiere og få billigere lån...
Tror de politiske partiene burde innføre litt totalitære regler jeg, slik at de dummeste uttalelsene og forslagene blir begravet før de når ut til media. Da ville våre folkevalgte politikere virke langt klokere utad, og da ville den vanlige norske borger kanskje få tilbake litt av troen på dem også...
Monday, August 4, 2008
Lønning i farta... Assistert befrukning? Betal selv!
Flere medier kan i dag fortelle at Inge Lønning (Høyrepolitiker) mener at de som trenger assistert befruktning selv bør dekke alle utgifter til dette. En artikkel om dette finner man i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article2572889.ece)
Jeg kan altså bare konstatere at også Høyre har sine fjols på Stortinget! Og jeg som akkurat hadde begynt å vurdere om jeg skulle stemme på dem ved neste valg.. Rett tilbake i tenkeboksen der gitt!
Ikke uventet får Lønning støtte av SV-politikeren Ballo (han fikk forsåvidt passet sitt påskrevet i denne bloggen i mai), men er altså fremdeles ute med sine meninger!
Lønning peker på at det koster Staten ca 65.000 kroner for forsøk, og dette mener han tydelig vis at folk bør ha råd til å dekke selv hvis de vil ha barn.
Skal vi se... mine utregninger viser at det blir langt mer... Først skal man til en lege og få medisiner for å få litt "bistand" til å fortsette å prøve selv, deretter skal man utredes for om mulig å finne årsaken til at man ikke får det til på egenhånd. Kanskje er det ikke noe håp, og da er det jo greit å få konstatert dette før de "virkelige" utgiftene påløper. I denne prosessen bør man for all del håpe at det påvises at det er henne det er noe galt med, for om mannen også skal undersøkes og kanskje ha medisiner så blir dette utgifter som man aldri får igjen. Av en eller annen grunn er det nemlig kun kvinner som får refundert utgifter i denne forbindelsen fra NAV...
Så finner legestanden ut at det skal prøves med assistert befruktning; velkommen inn i køen av ventende par! Ventetider på 6 måneder er så vidt meg bekjent slettes ikke uvanlig (dette blir man heller ikke yngre av Lønning, kanskje det heller burde settes inn mer ressurser for å få ned køen?), og så kommer de virkelige utgiftene. 15.000 kroner til medisiner pr forsøk (45.000 kroner for 3 forsøk), 3.000 kroner i egenandel pr førsøk (9.000 for 3 forsøk). Her snakker vi altså 72.000 kroner for de 3 første forsøkene (Det er disse som man i dag får refundert). Kanskje lykkes det ikke med 3 forsøk og man trenger nummer 4, 5 eller 6? Konkursbegjæringen nærmer seg faretruende!
Hvem er det som har 72.000 kroner liggende å slenge? Eller 18.000 for første forsøk for den sakens skyld? Skal man begynne å spare når man kommer i puberteten for kanskje å få råd til å gjenomføre nok forsøk til å få barn en gang i fremtiden? Man kan jo ikke begynne å spare når man har blitt så gammel at man trenger bistand, for da blir man jo bare enda eldre og får enda dårligere odds. Kredittkort eller banklån er heller ingen klok finansieringsmåte, for tenk å måtte betale månedlige avdrag på at du har mislykkes? Jeg lukter psykisk knekk, sykemeldinger og kanskje til og med psykolog-bistand, og slikt avler enda flere utgifter...
Kan man ikke bare adoptere når man har mislyktes 3 ganger da? Joda, har du 100.000 å gi bort? Det koster faktisk utrolig mye å adoptere, og veldig mye av dette er saksomkostninger, utredninger og det som værre er før man kommer så langt at man faktisk kan reise å hente hjem et barn. Reisen koster gjerne en liten formue, for det er jo ikke akkurat Sverige eller Danmark det adopteres fra, heller land som Korea, Kina og Columbia.
Erna Solberg, nå må du komme på banen i nyhetene i kveld og si at Høyre som parti, og du som dets leder, tar avstand fra det Lønnig har sagt (med forbehold om at han er sitert korrekt, noe jeg ikke tviler på...) og gjenopprette min tiltro til at det bør bli et politisk skifte i landet etter neste stortingsvalg. Så lenge Lønning får uttale seg på vegne av Høyre vil i alle fall jeg tenke meg om lenge før jeg stemmer Høyre, og da er kanskje valget over...
Jeg kan altså bare konstatere at også Høyre har sine fjols på Stortinget! Og jeg som akkurat hadde begynt å vurdere om jeg skulle stemme på dem ved neste valg.. Rett tilbake i tenkeboksen der gitt!
Ikke uventet får Lønning støtte av SV-politikeren Ballo (han fikk forsåvidt passet sitt påskrevet i denne bloggen i mai), men er altså fremdeles ute med sine meninger!
Lønning peker på at det koster Staten ca 65.000 kroner for forsøk, og dette mener han tydelig vis at folk bør ha råd til å dekke selv hvis de vil ha barn.
Skal vi se... mine utregninger viser at det blir langt mer... Først skal man til en lege og få medisiner for å få litt "bistand" til å fortsette å prøve selv, deretter skal man utredes for om mulig å finne årsaken til at man ikke får det til på egenhånd. Kanskje er det ikke noe håp, og da er det jo greit å få konstatert dette før de "virkelige" utgiftene påløper. I denne prosessen bør man for all del håpe at det påvises at det er henne det er noe galt med, for om mannen også skal undersøkes og kanskje ha medisiner så blir dette utgifter som man aldri får igjen. Av en eller annen grunn er det nemlig kun kvinner som får refundert utgifter i denne forbindelsen fra NAV...
Så finner legestanden ut at det skal prøves med assistert befruktning; velkommen inn i køen av ventende par! Ventetider på 6 måneder er så vidt meg bekjent slettes ikke uvanlig (dette blir man heller ikke yngre av Lønning, kanskje det heller burde settes inn mer ressurser for å få ned køen?), og så kommer de virkelige utgiftene. 15.000 kroner til medisiner pr forsøk (45.000 kroner for 3 forsøk), 3.000 kroner i egenandel pr førsøk (9.000 for 3 forsøk). Her snakker vi altså 72.000 kroner for de 3 første forsøkene (Det er disse som man i dag får refundert). Kanskje lykkes det ikke med 3 forsøk og man trenger nummer 4, 5 eller 6? Konkursbegjæringen nærmer seg faretruende!
Hvem er det som har 72.000 kroner liggende å slenge? Eller 18.000 for første forsøk for den sakens skyld? Skal man begynne å spare når man kommer i puberteten for kanskje å få råd til å gjenomføre nok forsøk til å få barn en gang i fremtiden? Man kan jo ikke begynne å spare når man har blitt så gammel at man trenger bistand, for da blir man jo bare enda eldre og får enda dårligere odds. Kredittkort eller banklån er heller ingen klok finansieringsmåte, for tenk å måtte betale månedlige avdrag på at du har mislykkes? Jeg lukter psykisk knekk, sykemeldinger og kanskje til og med psykolog-bistand, og slikt avler enda flere utgifter...
Kan man ikke bare adoptere når man har mislyktes 3 ganger da? Joda, har du 100.000 å gi bort? Det koster faktisk utrolig mye å adoptere, og veldig mye av dette er saksomkostninger, utredninger og det som værre er før man kommer så langt at man faktisk kan reise å hente hjem et barn. Reisen koster gjerne en liten formue, for det er jo ikke akkurat Sverige eller Danmark det adopteres fra, heller land som Korea, Kina og Columbia.
Erna Solberg, nå må du komme på banen i nyhetene i kveld og si at Høyre som parti, og du som dets leder, tar avstand fra det Lønnig har sagt (med forbehold om at han er sitert korrekt, noe jeg ikke tviler på...) og gjenopprette min tiltro til at det bør bli et politisk skifte i landet etter neste stortingsvalg. Så lenge Lønning får uttale seg på vegne av Høyre vil i alle fall jeg tenke meg om lenge før jeg stemmer Høyre, og da er kanskje valget over...
Subscribe to:
Posts (Atom)