Vi er så heldige der jeg jobber å ha felles kantine med de andre leietagerne i bygget. Dette betyr at det er et profesjonellt firma (ISS) som drifter kantinen, og dette bør jo åpne muligheter for spennende mat...
Denne ukens meny var følgende:
Mandag: Kyllinglår med poteter og dampede grønnsaker
Helt grei mat, men jeg er ikke så veldig glad i kylling så jeg sto over og spiste brødmat i stedet
Tirsdag: Stekt Brosme med sprø urteskorpe
Fisk? Nei, tror heller jeg vil ha en salat. Men med bare to ingredisenser som fristet i salatbaren ble fasiten brødmat her også
Onsdag: Svinenakke med poteter og stekte grønnsaker
Noe kjøtt var det, men det så ut som tørkede koteletter, så jeg sto over her også. Brødmat...
Torsdag: Laks med stuede poteter
Laks som så klorbleket ut, men salatbaren så fristende ut. Etter en liten kikk på hva de hadde i den derimot ble fasiten brødmat denne dagen også. Men forventningene var store til...
Fredag: Pizza buffet med salat
Helt til vi kom opp i kantinen. Der sto det: Kun ett pizzastykke pr. person.
Hvordan kan de kalle det en buffet når man kun får lov å ta ett stykke? Og burde det ikke være mer enn 1 type pizza på en buffet?
Salaten var stort sett ruccola.
Men det ene pizzastykket var stort og det var ganske så godt, så det ble en grei lunch når man spedde på med en nystekt vaffel (som det alltid er på fredager)...
Er det andre som har tilsvarende kantine-opplevelser?
Friday, May 31, 2013
Mitt møte som "pårørende" med Norges Helseuvesen...
Dette lange innlegget er sterkt preget av min meget subjektive oppfatning av helsevesenet. Men sett i lys av medienes oppslag om AHUS, Oslo Universitetssykehus, Sykehuset Østfold, osv. så sitter jeg vel med en følelse av at det ikke bare er meg som opplever helsevesenet slik det er beskrevet under...
La meg starte med begynnelsen, og bakgrunnen til alt dette...
Jeg mistet moren min høsten 2010. Hun var 64 år gammel, og døde av kreft. Hun hadde da fått kreftbehandling i ca 3 år. Det var da min mor fikk diagnosen jeg virkelig fikk øynene opp for hvor mange leger som aldri burde håndtert mennesker. Veldig mange leger (og noen sykepleiere) ser ikke menneskene de behandler, de ser kun kasus og journaler. Kanskje er dette en forsvarsmekanisme for mange, for det er klart at jobber du med folk som lider så må man kanskje også få et beskyttende skall. Men dette må ikke gå utover måten man snakker med eller behandler de man er der for å hjelpe. Jeg er full av beundring for folk som gjør jobben sin på en god måte i helsevesenet, med all den motgangen de får fra de store helseforetakene, fra de som styrer disse og landet vårt, og elendige vilkår. Men likevel blir jeg forbannet, trist og oppgitt når jeg ser hvilke utslag slike ting får for de som faktisk trenger hjelp...
Min mor hadde flere ganger snakket med fastlegen sin om problemer med blod i avføringen, men han mente det kun var snakk om hemoroider. Han undersøkte aldri dette selv, men baserte det på måten min mor beskrev symptomene. En vakker dag var ikke fastlegen der fordi han hadde "møtt veggen", og min mor kom til en annen lege på samme legesenter som med en gang ville undersøke ytterligere. Denne legen som "møtte veggen" kan prise seg lykkelig at han var sykemeldt da moren min fikk kreftdiagnosen, hvis ikke ville han kanskje møtt noe annet også. Dette var min lege også, til han brøt taushetsplikten i forbindelse med sykdom jeg hadde noen år tidligere. Da sluttet jeg å gå til ham, så han lå allerede lavt i kurs i mine øyne... Den kvinnelige legen derimot, fortjener all mulig ros. Hun oppdaget at min mor hadde en kreftsvulst i tykktarmen og fikk henne raskt innlagt på Bærum sykehus. Der ble hun operert, og her møter vi blant mange flinke leger, sykepleiere og spesialister legedust nr 2...
Øystein Sunde forteller i et av sine show om legevisitten der "overlegen kommer foran, og ikke fullt så overlegen bak". Det er slike ting som gjør at jeg tror han har bekjente som har vært innom helsevesenet... Jeg må får skynde meg å legge til at dette ikke gjelder alle overleger, for jeg kjenner personlig 2 stykker, og disse virker begge av en helt annen type.
Men i alle fall, denne overlegen som opererte min mor kom opp etter operasjonen for å hilse på og se hvordan pasienten hadde det. Han var av typen som enten bare så kasus eller journaler og jeg er sikker på at han hadde skulket alle timer som omgikk "people skills" på medisinstudiet. Han klarte å fortelle en voksen dame som akkurat var operert for kreft at kanskje hadde hun 14 dager igjen å leve, kanskje noen måneder, kanskje lenger. Man visste jo aldri...
Samme hvor dyktig man er til å operere, man sier ikke til noen som akkurat er operert for kreft at de kanskje kan leve 14 dager! Selv om det er sant, sier man ikke slikt!
Det ble også oppdaget at min mor hadde kreft i leveren, og denne kunne ikke opereres bort, fordi det var for lite frisk lever igjen. Dermed ble det cellegift og møte med pleierne på kreftavdelingen på Bærum Sykehus. Disse pleierne var veldig trivelige, de kunne behandle mennesker og min mor følte seg veldig godt tatt vare på. Det ble tøffe tider, men hun kjempet og fikk nesten 3 år.
Etterhvert som hun ble svakere, orket hun ikke kjempe så hardt mot sykehuset og deres rutiner, så når de glapp ble hun gående uten behandling. Jeg tør gå så langt som å si at hvis Bærum sykehus hadde fulgt opp moren min slik de skulle i forhold til løfter både derfra og fra myndighetene, så ville hun levd til å se et nytt år...
Den siste tiden spredte kreften seg, hun ble svakere og havnet igjen på Bærum Sykehus som innlagt pasient. Sykepleierne var stort sett flinke, selv om noen kanskje hadde sine dårlige dager til tider. Men her var det igjen en kreftlege som manglet people-skills. Denne gang en kvinnelig utgave, som i alle fall gjorde mitt liv surt. Når du møtes med "så du er en av de nærmeste pårørende" i stedet for "så du er sønnen hennes" så blir man ikke oppmuntret med tanke på prognosen akkurat...
Det å prate med henne var omtrent som å være en del av sketsjen til Harald Heide-Steen Jr. om "Utvidet reservasjonsrett" (Det anbefales å lytte på denne).
Det gikk som det måtte gå, min mor visnet gradvis bort, endte på Hospice Stabekk når det ikke var mer legene kunne gjøre, og sovnet inn der en høstdag i 2010. Personellet her kan jeg heller ikke få rost nok. De var nok stresset til tider, men de hadde people skills og kunne behandle både pleietrengende og folk rundt.
Så hopper vi til i fjor vår, faren min fikk en utvekst på baksiden av det ene låret, og fastlegen (samme fastlege som tok ansvar med min mor) sendte ham til Bærum Sykehus som somlet, rotet, ikke tok situasjonen så seriøst som de burde når fastlegen kom med sine mistanker til dem, og oppførte seg akkurat slik et stort helseforetak ikke burde oppføre seg. Innkallinger kom ikke som de skulle i henhold til de frister som er satt for slikt, prøveresultater ble borte slik at flere prøver måtte tas flere ganger (her var også Sykehuset Buskerud inne i bildet, da laboratoriet som skulle behandle en del av prøvene tydelig vis lå her) og det tok tidvis lang tid mellom hver konsultasjon, for å nevne noe.
Etterhvert ble han henvist videre til Radiumhospitalet for "utredninger", og dette tok også sin tid. Her fant de ut at operasjon var løsningen. Så ble det en masse debatt og diskusjon sykehusene i mellom om hvem som faktisk skulle operere, flere prøver som ble tatt og ble borte, mer frustrasjon over innkallinger som ikke kom som lovet, men det endte opp med at Radiumhospitalet "gjorde jobben". Det er mulig dette er normal prosedyre mellom sykehusene i et stort foretak, men jeg følte det som om faren min ble en kasteball i systemet. Det at sykehusene ikke holder det de lover pasientene med tanke på innkallinger og slikt er nærmest dagligdags, likevel er det meget uprofesjonelt.
Men okke som, han ble operert, og selve operasjonen var vellykket. Hudtransplantasjonen derimot...
Transplantasjonen som ble gjennomført under operasjonen ble gjort med alt for lite hud slik at det ble alt for stramt. Dermed røk huden i sømmene, og det måtte gjøres en ny transplantasjon.
Like etter dette hadde de en ulykke med kloakken som gikk tett på avdelingen hans (dette klandrer jeg selvfølgelig ikke Radiumhospitalet for, for slikt kan skje). Det medisinske personellet fant ut at det var best å sende faren min til Bærum Sykehus for videre oppfølging, da de var minst like gode på sårbehandling.
Her fant de etterhvert ut at transplantasjon 2 heller ikke har blitt gjort optimalt, men det gikk seg til etterhvert.
Både på Radiumhospitalet og på Bærum er de sikkert flinke til å følge opp min far i det daglige, men han ble flyttet rundt fra rom til rom som en nomade. Som familie ble det tidvis vanskelig å vite hvor han lå, for i perioder var det meget hyppige bytter...
Etter endt sykehusopphold ville Radiumhospitalet forsikre seg om at området som ble operert var kreftfritt, og faren min fikk strålebehandling. Det er visst nok ikke noe godt, men det funker. Faktisk virket det meget bra på den typen kreft min far har. Nå, ett år senere er han fremdeles kreftfri DER.
Her har vi kommet til en ny ting jeg ikke forstår med legestanden...
Når en mann har blitt operert for kreft i benet og får oppfølging, hvordan kan det da ha seg at legene ikke oppdager at det er kreftsvulster et annet sted i samme lår? Sjekker de bare det bitte lille området de har operert? Med et ben som er dobbelt så stort som det andre, bør det vel ringe en bjelle om at noe ikke er som det skal? Eller i alle fall ringe en varselbjelle som gjør at når man først gjør undersøkelser så gjør man dem over et litt større område?
På kontroll i Januar sa legene at det bare var strålingen som gjorde at benet hadde hovnet opp og at dette ikke var noe å bekymre seg for. Det var lett for dem å si, det var ikke de som slet med å gå, å få på seg sokker, osv...
Disse legene burde virkelig få oppleve en helt annen hverdag, som klienter på NAV!
I April skulle faren min friskmeldes, og fikk da en annen lege enn den/de i januar. Denne legen så med en gang at noe var galt, og fikk satt i gang mølla for å få i gang ny behandling. I mellomtiden fikk faren min infeksjon i et sår i benet (som følge av kreften i lysken som legene ikke oppdaget i januar). Her fikk han sårbehandling på Bærum, samt at hjemmesykepleien hjalp ham med sårbehandlingen i mellom sykehusbesøkene. Så sprakk en blodåre i låret. Først var han på legevakten og ble limt, men etter et par dager sprakk det igjen, og da gikk han på blodfortynnende grunnet blodpropp i lungen (som de tydelig vis fant ved en eller annen test) og dermed var det inn på Bærum i ambulanse da det ikke stoppet å blø. Etter å ha vært på akutten og legevakten havnet han på infeksjonsavdelingen da såret i benet var infisert.
Her var det mer forståelig at han måtte bytte rom flere ganger, da folk som må totalisoleres ikke kan dele rom med folk som ikke trenger det, og dermed må man ofte stokke om på pasientene.
Så kom dagen da infeksjonen var borte. Benet var fremdeles like stort, og faren min klarte nesten ikke gå. Kreftsvulstene var i alle fall ikke blitt noe mindre, men de skulle jo Radiumhospitalet behandle så de bekymret man seg ikke for på Bærum...
Nå skulle pasienten hjem... Da han var skeptisk til dette både fordi han slet med å gå og at han var redd for at han skulle begynne å blø igjen så mente de at han kanskje burde snakke med presten. Det kunne jo være godt for en mann i hans situasjon... Hallo?? Hva med å faktisk bare overføre mannen til en annen del av sykehuset?
Både han og jeg har full forståelse for at man ikke kan være på infeksjonsavdelingen hvis man ikke har infeksjon, men da burde han ha blitt overført til en annen avdeling. Takket være en fysioterapeut fikk han bli på avdelingen over helgen. Tirsdag formiddag ble han skrevet ut, og meningen var at han skulle inn til Radiumhospitalet for siste undersøkelse før strålebehandling denne dagen, men de fant plutselig ut dagen før at det ikke var noen vits og at de heller ville ha ham inn på fredag med behandlingsstart på mandag. Det neste nå er vel at Radiumhospitalet finner ut at de heller vil sende faren min frem og tilbake mellom sykehuset og hjemme mellom hver runde med stråling enn å legge ham inn på sykehuset. La oss håpe det ikke blir slik. Han har nå vært hjemme i nesten tre døgn, og han får jo ikke gjort noen ting. Han blir bare humpende mellom kjøkken, bad, soverom og stue. Handle kan han ikke gjøre fordi han ikke kan gå noe særlig, kjøre bil kan han ikke, for han klarer ikke bruke clutchen, så da sitter han der da...
Etter en lang blogg med eder og galle, vil jeg bruke det siste avsnittet til å rose legen som undersøkte faren min i april. Han er nå på papiret min fars kreftlege, hvor mye han vil kontrollere av behandlingen vet jeg ikke i skrivende stund, men jeg håper han får overoppsynet...
Da faren min skulle inn for en klinisk undersøkelse i forbindelse med tilpasning av utstyr før stråling, så kom han fra Bærum Sykehus i rullestol. Mens han ventet på en portør som skulle frakte ham fra undersøkelses-avdelingen og til hovedinngangen kom den samme legen forbi. Han gikk sammen med en masse dresskledde herrer, men han unnskyldte seg for dem og tok seg tid til å snakke med faren min, og i denne samtalen sa han at han mente det burde vært oppdaget på kontroll i januar at noe var galt, og dette beklaget han. Det hjelper selvfølgelig ikke faren min, men det er likevel et lyspunkt i det hele. Nå får vi tro at strålingen virker like bra denne gang som sist, og at faren min kan komme tilbake til en mer normal hverdag i løpet av sommeren...
La meg starte med begynnelsen, og bakgrunnen til alt dette...
Jeg mistet moren min høsten 2010. Hun var 64 år gammel, og døde av kreft. Hun hadde da fått kreftbehandling i ca 3 år. Det var da min mor fikk diagnosen jeg virkelig fikk øynene opp for hvor mange leger som aldri burde håndtert mennesker. Veldig mange leger (og noen sykepleiere) ser ikke menneskene de behandler, de ser kun kasus og journaler. Kanskje er dette en forsvarsmekanisme for mange, for det er klart at jobber du med folk som lider så må man kanskje også få et beskyttende skall. Men dette må ikke gå utover måten man snakker med eller behandler de man er der for å hjelpe. Jeg er full av beundring for folk som gjør jobben sin på en god måte i helsevesenet, med all den motgangen de får fra de store helseforetakene, fra de som styrer disse og landet vårt, og elendige vilkår. Men likevel blir jeg forbannet, trist og oppgitt når jeg ser hvilke utslag slike ting får for de som faktisk trenger hjelp...
Min mor hadde flere ganger snakket med fastlegen sin om problemer med blod i avføringen, men han mente det kun var snakk om hemoroider. Han undersøkte aldri dette selv, men baserte det på måten min mor beskrev symptomene. En vakker dag var ikke fastlegen der fordi han hadde "møtt veggen", og min mor kom til en annen lege på samme legesenter som med en gang ville undersøke ytterligere. Denne legen som "møtte veggen" kan prise seg lykkelig at han var sykemeldt da moren min fikk kreftdiagnosen, hvis ikke ville han kanskje møtt noe annet også. Dette var min lege også, til han brøt taushetsplikten i forbindelse med sykdom jeg hadde noen år tidligere. Da sluttet jeg å gå til ham, så han lå allerede lavt i kurs i mine øyne... Den kvinnelige legen derimot, fortjener all mulig ros. Hun oppdaget at min mor hadde en kreftsvulst i tykktarmen og fikk henne raskt innlagt på Bærum sykehus. Der ble hun operert, og her møter vi blant mange flinke leger, sykepleiere og spesialister legedust nr 2...
Øystein Sunde forteller i et av sine show om legevisitten der "overlegen kommer foran, og ikke fullt så overlegen bak". Det er slike ting som gjør at jeg tror han har bekjente som har vært innom helsevesenet... Jeg må får skynde meg å legge til at dette ikke gjelder alle overleger, for jeg kjenner personlig 2 stykker, og disse virker begge av en helt annen type.
Men i alle fall, denne overlegen som opererte min mor kom opp etter operasjonen for å hilse på og se hvordan pasienten hadde det. Han var av typen som enten bare så kasus eller journaler og jeg er sikker på at han hadde skulket alle timer som omgikk "people skills" på medisinstudiet. Han klarte å fortelle en voksen dame som akkurat var operert for kreft at kanskje hadde hun 14 dager igjen å leve, kanskje noen måneder, kanskje lenger. Man visste jo aldri...
Samme hvor dyktig man er til å operere, man sier ikke til noen som akkurat er operert for kreft at de kanskje kan leve 14 dager! Selv om det er sant, sier man ikke slikt!
Det ble også oppdaget at min mor hadde kreft i leveren, og denne kunne ikke opereres bort, fordi det var for lite frisk lever igjen. Dermed ble det cellegift og møte med pleierne på kreftavdelingen på Bærum Sykehus. Disse pleierne var veldig trivelige, de kunne behandle mennesker og min mor følte seg veldig godt tatt vare på. Det ble tøffe tider, men hun kjempet og fikk nesten 3 år.
Etterhvert som hun ble svakere, orket hun ikke kjempe så hardt mot sykehuset og deres rutiner, så når de glapp ble hun gående uten behandling. Jeg tør gå så langt som å si at hvis Bærum sykehus hadde fulgt opp moren min slik de skulle i forhold til løfter både derfra og fra myndighetene, så ville hun levd til å se et nytt år...
Den siste tiden spredte kreften seg, hun ble svakere og havnet igjen på Bærum Sykehus som innlagt pasient. Sykepleierne var stort sett flinke, selv om noen kanskje hadde sine dårlige dager til tider. Men her var det igjen en kreftlege som manglet people-skills. Denne gang en kvinnelig utgave, som i alle fall gjorde mitt liv surt. Når du møtes med "så du er en av de nærmeste pårørende" i stedet for "så du er sønnen hennes" så blir man ikke oppmuntret med tanke på prognosen akkurat...
Det å prate med henne var omtrent som å være en del av sketsjen til Harald Heide-Steen Jr. om "Utvidet reservasjonsrett" (Det anbefales å lytte på denne).
Det gikk som det måtte gå, min mor visnet gradvis bort, endte på Hospice Stabekk når det ikke var mer legene kunne gjøre, og sovnet inn der en høstdag i 2010. Personellet her kan jeg heller ikke få rost nok. De var nok stresset til tider, men de hadde people skills og kunne behandle både pleietrengende og folk rundt.
Så hopper vi til i fjor vår, faren min fikk en utvekst på baksiden av det ene låret, og fastlegen (samme fastlege som tok ansvar med min mor) sendte ham til Bærum Sykehus som somlet, rotet, ikke tok situasjonen så seriøst som de burde når fastlegen kom med sine mistanker til dem, og oppførte seg akkurat slik et stort helseforetak ikke burde oppføre seg. Innkallinger kom ikke som de skulle i henhold til de frister som er satt for slikt, prøveresultater ble borte slik at flere prøver måtte tas flere ganger (her var også Sykehuset Buskerud inne i bildet, da laboratoriet som skulle behandle en del av prøvene tydelig vis lå her) og det tok tidvis lang tid mellom hver konsultasjon, for å nevne noe.
Etterhvert ble han henvist videre til Radiumhospitalet for "utredninger", og dette tok også sin tid. Her fant de ut at operasjon var løsningen. Så ble det en masse debatt og diskusjon sykehusene i mellom om hvem som faktisk skulle operere, flere prøver som ble tatt og ble borte, mer frustrasjon over innkallinger som ikke kom som lovet, men det endte opp med at Radiumhospitalet "gjorde jobben". Det er mulig dette er normal prosedyre mellom sykehusene i et stort foretak, men jeg følte det som om faren min ble en kasteball i systemet. Det at sykehusene ikke holder det de lover pasientene med tanke på innkallinger og slikt er nærmest dagligdags, likevel er det meget uprofesjonelt.
Men okke som, han ble operert, og selve operasjonen var vellykket. Hudtransplantasjonen derimot...
Transplantasjonen som ble gjennomført under operasjonen ble gjort med alt for lite hud slik at det ble alt for stramt. Dermed røk huden i sømmene, og det måtte gjøres en ny transplantasjon.
Like etter dette hadde de en ulykke med kloakken som gikk tett på avdelingen hans (dette klandrer jeg selvfølgelig ikke Radiumhospitalet for, for slikt kan skje). Det medisinske personellet fant ut at det var best å sende faren min til Bærum Sykehus for videre oppfølging, da de var minst like gode på sårbehandling.
Her fant de etterhvert ut at transplantasjon 2 heller ikke har blitt gjort optimalt, men det gikk seg til etterhvert.
Både på Radiumhospitalet og på Bærum er de sikkert flinke til å følge opp min far i det daglige, men han ble flyttet rundt fra rom til rom som en nomade. Som familie ble det tidvis vanskelig å vite hvor han lå, for i perioder var det meget hyppige bytter...
Etter endt sykehusopphold ville Radiumhospitalet forsikre seg om at området som ble operert var kreftfritt, og faren min fikk strålebehandling. Det er visst nok ikke noe godt, men det funker. Faktisk virket det meget bra på den typen kreft min far har. Nå, ett år senere er han fremdeles kreftfri DER.
Her har vi kommet til en ny ting jeg ikke forstår med legestanden...
Når en mann har blitt operert for kreft i benet og får oppfølging, hvordan kan det da ha seg at legene ikke oppdager at det er kreftsvulster et annet sted i samme lår? Sjekker de bare det bitte lille området de har operert? Med et ben som er dobbelt så stort som det andre, bør det vel ringe en bjelle om at noe ikke er som det skal? Eller i alle fall ringe en varselbjelle som gjør at når man først gjør undersøkelser så gjør man dem over et litt større område?
På kontroll i Januar sa legene at det bare var strålingen som gjorde at benet hadde hovnet opp og at dette ikke var noe å bekymre seg for. Det var lett for dem å si, det var ikke de som slet med å gå, å få på seg sokker, osv...
Disse legene burde virkelig få oppleve en helt annen hverdag, som klienter på NAV!
I April skulle faren min friskmeldes, og fikk da en annen lege enn den/de i januar. Denne legen så med en gang at noe var galt, og fikk satt i gang mølla for å få i gang ny behandling. I mellomtiden fikk faren min infeksjon i et sår i benet (som følge av kreften i lysken som legene ikke oppdaget i januar). Her fikk han sårbehandling på Bærum, samt at hjemmesykepleien hjalp ham med sårbehandlingen i mellom sykehusbesøkene. Så sprakk en blodåre i låret. Først var han på legevakten og ble limt, men etter et par dager sprakk det igjen, og da gikk han på blodfortynnende grunnet blodpropp i lungen (som de tydelig vis fant ved en eller annen test) og dermed var det inn på Bærum i ambulanse da det ikke stoppet å blø. Etter å ha vært på akutten og legevakten havnet han på infeksjonsavdelingen da såret i benet var infisert.
Her var det mer forståelig at han måtte bytte rom flere ganger, da folk som må totalisoleres ikke kan dele rom med folk som ikke trenger det, og dermed må man ofte stokke om på pasientene.
Så kom dagen da infeksjonen var borte. Benet var fremdeles like stort, og faren min klarte nesten ikke gå. Kreftsvulstene var i alle fall ikke blitt noe mindre, men de skulle jo Radiumhospitalet behandle så de bekymret man seg ikke for på Bærum...
Nå skulle pasienten hjem... Da han var skeptisk til dette både fordi han slet med å gå og at han var redd for at han skulle begynne å blø igjen så mente de at han kanskje burde snakke med presten. Det kunne jo være godt for en mann i hans situasjon... Hallo?? Hva med å faktisk bare overføre mannen til en annen del av sykehuset?
Både han og jeg har full forståelse for at man ikke kan være på infeksjonsavdelingen hvis man ikke har infeksjon, men da burde han ha blitt overført til en annen avdeling. Takket være en fysioterapeut fikk han bli på avdelingen over helgen. Tirsdag formiddag ble han skrevet ut, og meningen var at han skulle inn til Radiumhospitalet for siste undersøkelse før strålebehandling denne dagen, men de fant plutselig ut dagen før at det ikke var noen vits og at de heller ville ha ham inn på fredag med behandlingsstart på mandag. Det neste nå er vel at Radiumhospitalet finner ut at de heller vil sende faren min frem og tilbake mellom sykehuset og hjemme mellom hver runde med stråling enn å legge ham inn på sykehuset. La oss håpe det ikke blir slik. Han har nå vært hjemme i nesten tre døgn, og han får jo ikke gjort noen ting. Han blir bare humpende mellom kjøkken, bad, soverom og stue. Handle kan han ikke gjøre fordi han ikke kan gå noe særlig, kjøre bil kan han ikke, for han klarer ikke bruke clutchen, så da sitter han der da...
Etter en lang blogg med eder og galle, vil jeg bruke det siste avsnittet til å rose legen som undersøkte faren min i april. Han er nå på papiret min fars kreftlege, hvor mye han vil kontrollere av behandlingen vet jeg ikke i skrivende stund, men jeg håper han får overoppsynet...
Da faren min skulle inn for en klinisk undersøkelse i forbindelse med tilpasning av utstyr før stråling, så kom han fra Bærum Sykehus i rullestol. Mens han ventet på en portør som skulle frakte ham fra undersøkelses-avdelingen og til hovedinngangen kom den samme legen forbi. Han gikk sammen med en masse dresskledde herrer, men han unnskyldte seg for dem og tok seg tid til å snakke med faren min, og i denne samtalen sa han at han mente det burde vært oppdaget på kontroll i januar at noe var galt, og dette beklaget han. Det hjelper selvfølgelig ikke faren min, men det er likevel et lyspunkt i det hele. Nå får vi tro at strålingen virker like bra denne gang som sist, og at faren min kan komme tilbake til en mer normal hverdag i løpet av sommeren...
Wednesday, March 20, 2013
Netthandel i utlandet
Av en eller annen grunn liker jeg titler. Det trenger ikke være noe fancy, men det er litt morsomt å få en pakke eller et brev som er adressert til Mr. Grevling i stedet for bare Grevling.
Og i den sammenheng har jeg oppdaget at utenlandske nettbutikker er ganske så morsomme.
Forleden handlet jeg i en ganske anerkjent Britisk nettbutikk, og de hadde tydelig vis forstått det. Ikke bare var det Mr/Mrs/Ms som tittel, neida listen var lang den:
Ms
Mrs
Miss
Mr
Dr.
Prof.
Sgt.
Sir
Capt.
Major
Lady
Lord
Revd
Cpl
Ikke nok med Mr og Sir, nei da her kan man velge Lord også... Og med alle de militære titlene så er det jo nesten så man blir skuffet over at de ikke har noe over Major, men da er man kanskje Sir.
Og i den sammenheng har jeg oppdaget at utenlandske nettbutikker er ganske så morsomme.
Forleden handlet jeg i en ganske anerkjent Britisk nettbutikk, og de hadde tydelig vis forstått det. Ikke bare var det Mr/Mrs/Ms som tittel, neida listen var lang den:
Ms
Mrs
Miss
Mr
Dr.
Prof.
Sgt.
Sir
Capt.
Major
Lady
Lord
Revd
Cpl
Ikke nok med Mr og Sir, nei da her kan man velge Lord også... Og med alle de militære titlene så er det jo nesten så man blir skuffet over at de ikke har noe over Major, men da er man kanskje Sir.
Tuesday, March 12, 2013
Hverdag på "kontoret"
Egentlig hadde jeg tenkt til at denne bloggposten skulle handle om hun damen i den store, sølvfargende Lexusen (var det 450 den het tro?) som bare vrengte inn rett foran meg i køen i dag morges og omtrent fikk det eldre ekteparet i bilen bak til å smadre hekken på Volvoen min da jeg måtte bråbremse til tross for lav fart (men heldig vis smalt det ikke for noen av oss). Jeg slår ut med armene som i "Hva søren er det du driver med", og damen ser i speilet (kanskje hun burde gjort det før hun hev seg frem?) smiler og viser tommel opp. Jeg syntes jeg var veldig flink som lot være å svare med to lange fingre...
Er det rart man får behov for å avreagere? Denne gangen gikk det litt ut over en kollega. Bør kanskje forklare litt hva vi jobber med først.
Vi jobber i et firma som leverer fiber til bedrifter. Jeg sitter som prosjektleder og leverer til bygg der vi enten har gravd oss inn for å selge, eller der vi allerede har etablerte kunder. Tidligere har jeg jobbet både med kundeservice, drift og service management.
Min kollega Viggo (han heter egentlitg Børre, men Viggo er litt mer anonymt så vi kaller ham det her) er en dyktig selger. Han selger, jeg sørger for at det blir levert relativt smertefritt, til avtalt tid og med god kvalitet.
-Hei Erik, det er Viggo
-Hei Viggo, hva kan jeg bistå med?
-Jeg har en kunde...
-Har du det? Gratulerer!
*lang stillhet*
-Ja, denne kunden skal oppføre et nytt bygg
-Skal de føde et nytt bygg?
-Hva?
-Beklager, litt dårlig linje her. Bare fortsett...
-De skal altså oppføre et nytt bygg, og så lurer de på hvor mye strøm de trenger til datarommet sitt...
Dette er ikke mitt felt, og i stedet for å begynne å google og se hva jeg kunne finne ut (for da slår det bare tilbake på meg hvis det blir feil), så bestemte jeg meg for å si det som det er...
-Jeg vet ikke hvor mye strøm de trenger, men de bør i alle fall sørge for at de har minst to separate strømkurser, slik at de kan bygge redundant for å unngå strømbrudd.
-Ok, men tror du det holder med en kurs?
-Nei, skal de ha redundasns må de ha to. Men hvis du kontakter de som bygger noderommene våre, så vet se sikkert hvor høyt forbruk man bør regne med.
Jeg vet ikke om han ble noe klokere...
Er det rart man får behov for å avreagere? Denne gangen gikk det litt ut over en kollega. Bør kanskje forklare litt hva vi jobber med først.
Vi jobber i et firma som leverer fiber til bedrifter. Jeg sitter som prosjektleder og leverer til bygg der vi enten har gravd oss inn for å selge, eller der vi allerede har etablerte kunder. Tidligere har jeg jobbet både med kundeservice, drift og service management.
Min kollega Viggo (han heter egentlitg Børre, men Viggo er litt mer anonymt så vi kaller ham det her) er en dyktig selger. Han selger, jeg sørger for at det blir levert relativt smertefritt, til avtalt tid og med god kvalitet.
-Hei Erik, det er Viggo
-Hei Viggo, hva kan jeg bistå med?
-Jeg har en kunde...
-Har du det? Gratulerer!
*lang stillhet*
-Ja, denne kunden skal oppføre et nytt bygg
-Skal de føde et nytt bygg?
-Hva?
-Beklager, litt dårlig linje her. Bare fortsett...
-De skal altså oppføre et nytt bygg, og så lurer de på hvor mye strøm de trenger til datarommet sitt...
Dette er ikke mitt felt, og i stedet for å begynne å google og se hva jeg kunne finne ut (for da slår det bare tilbake på meg hvis det blir feil), så bestemte jeg meg for å si det som det er...
-Jeg vet ikke hvor mye strøm de trenger, men de bør i alle fall sørge for at de har minst to separate strømkurser, slik at de kan bygge redundant for å unngå strømbrudd.
-Ok, men tror du det holder med en kurs?
-Nei, skal de ha redundasns må de ha to. Men hvis du kontakter de som bygger noderommene våre, så vet se sikkert hvor høyt forbruk man bør regne med.
Jeg vet ikke om han ble noe klokere...
Wednesday, January 30, 2013
Forbud mot dieselbiler på enkelte dager...
Dette er noe som har kommet opp som et innlegg i miljødebatten for å bedre luftkvaliteten i Oslo på de dagene den er som værst.
Det er sikkert fint og forbedre luftkvaliteten, friskere luft har vi alle godt av. Men hvordan skal man gjøre det?
I Austin (Texas) gjør man dette med å sette opp gratis busser. "Ozone day, ride for free!" er slagordet som står på rutebussene. Dette kunne man gjort rettferdig ovenfor de som reiser med ukes- måneds og andre reisekort ved å utvide varigheten på kortet med en ekstra dag for hver slik dag som oppstår i kortets varighet, forutsatt at man har brukt kortet den dagen. Nå som alle kortbrukere rakst tvinges over til elektroniske kort, løses dette enkelt ved å legge inn en funksjon i applikasjonene som gjør at man kan merke alle disse gratis dagene i kalenderen, og så legger man bare på en ekstra dag på månedskortet neste gang det valideres hvis det er validert (og dermed bevist at det er brukt) den dagen det er gratis å reise. (For ordens skyld, jeg er opprinnelig utdannet programmerer og vet at dette er fullt mulig å få til i de aller fleste dataprogram, krever kun en enkel liten sjekk, og det burde ikke være vanskelig å programmere heller.)
Da oppnår man både at flere kjøper månedskort og reiser kollektivt, fordi det faktisk lønner seg. Samtidig blir trofaste pendlere fornøyd fordi de også nyter godt av det.
Folk med enkeltbilletter slipper å kjøpe disse, maskinene eller personene som utsetder disse gir ut en billett til kroner 0 gyldig for denne dagen, og har du elektronisk klippekort så settes terminalen for validering (og dermed trekking av penger på kortet) til ute av drift og dermed reiser de også gratis. Har du kupongkort av papir blir det en kombinasjon av de to ovennevnte løsninger, men dette får man jo knapt tak i lenger så den utfordringen løser seg selv... Og skulle du v'ære så heldig og/eller sær at du fremdeles har månedskort på papir, så får du et tupp i baken til å gå over til elektronisk kort...
Dette krever at det settes opp ekstra meteriell disse dagene, men dette bør kunne la seg løse. Da må man bare få på plass noen kjøreregler og ekstra personell til å kjøre reservemateriell disse dagene.
Men hva gjør vi her i Norge, jo vi vil heller forby enkelte biler å kjøre disse dagene. Det er dieselbilene vi skal gå etter denne gang...
Hva slags biler bruker diesel? Skal vi se... en god del personbiler selvfølgelig, da regjeringen skulle gjøre det så lønnsomt avgiftsmesssig med diesel kontra bensin (men det var før de oppdaget at diesel var litt mer miljøfiendtlig enn de trodde da de kom med løftene som gjorde at folk kjøpte diseslbiler). Disse personbilene skal enten inn til jobb i Oslo-området, eller de må passere gjennom Oslo-området på vei til eller fra destinasjonen sin.
Så har vi alle lastebilene som må levere varer i Oslo-området, hvor skal de kjøre hvis de ikke får kjøre gjennom Oslo? Og skal man måtte si til bedrifter at leveringstid på varer avhenger av luftkvaliteten? Tror ikke handelsstanden vil like det gitt...
Og så har vi all tungtransporten, den kan jo ikke kjøre utenom Oslo, for der er jo veien enten stengt eller alt for dårlige til at de komemr frem fordi politikerne ikke ser lenger enn nesa rekker og ikke forstår at det er samfunnsnyttig å bygge ut et godt veinett i hele landet (ikke bare fancy tunneller og broer i de kommunene på vestlandet der samferdselsministeren til en hver tid kommer fra).
Så slo det meg... Hvordan skal man klare å håndheve dette?
Jeg ser for meg at man enten må merke skiltene på dieselbiler med et oblat og straffe de som ikke setter på dette f.eks. med store bøter aller avskilting. Dette må da være over hele landet, for plutselig er det en kar fra Bergen eller Tromsø som kjører bil til Østlandet og skal via Oslo...
Skal man kreve at alle bilprodusenter merker bilene sine med en tydelig D i modellbetegnelsen og at denne kommer tydelig frem på bilen? I så fall er det vel brått slutt på alt som heter luksusmodeller, da disse gjerne ikke har noen som helst typebetegnelse og det er noe av poenget for de som har råd til å kjøpe slikt. De som ikke har råd men gjør det likevel vil jo helst ha mest mulig stående synlig...
Skal politi/vegmyndigheter gjennomføre store kontroller og lukte på avgassene (teknisk da, ikke med egen nese) eller sjekke vognkortene på biler som skal inn i Oslo? Det tror jeg de kutter ut etter første dag med tilhørende cabaret kø og kaos!
Jeg forstår godt at vegmyndighetene har sagt at dette ikke er gjennomførbart jeg, så får Venstrepolitiker og Byråd i Oslo Ola Elvestuen heller se om han kan finne noen andre vindmøller å jakte på...
Det er sikkert fint og forbedre luftkvaliteten, friskere luft har vi alle godt av. Men hvordan skal man gjøre det?
I Austin (Texas) gjør man dette med å sette opp gratis busser. "Ozone day, ride for free!" er slagordet som står på rutebussene. Dette kunne man gjort rettferdig ovenfor de som reiser med ukes- måneds og andre reisekort ved å utvide varigheten på kortet med en ekstra dag for hver slik dag som oppstår i kortets varighet, forutsatt at man har brukt kortet den dagen. Nå som alle kortbrukere rakst tvinges over til elektroniske kort, løses dette enkelt ved å legge inn en funksjon i applikasjonene som gjør at man kan merke alle disse gratis dagene i kalenderen, og så legger man bare på en ekstra dag på månedskortet neste gang det valideres hvis det er validert (og dermed bevist at det er brukt) den dagen det er gratis å reise. (For ordens skyld, jeg er opprinnelig utdannet programmerer og vet at dette er fullt mulig å få til i de aller fleste dataprogram, krever kun en enkel liten sjekk, og det burde ikke være vanskelig å programmere heller.)
Da oppnår man både at flere kjøper månedskort og reiser kollektivt, fordi det faktisk lønner seg. Samtidig blir trofaste pendlere fornøyd fordi de også nyter godt av det.
Folk med enkeltbilletter slipper å kjøpe disse, maskinene eller personene som utsetder disse gir ut en billett til kroner 0 gyldig for denne dagen, og har du elektronisk klippekort så settes terminalen for validering (og dermed trekking av penger på kortet) til ute av drift og dermed reiser de også gratis. Har du kupongkort av papir blir det en kombinasjon av de to ovennevnte løsninger, men dette får man jo knapt tak i lenger så den utfordringen løser seg selv... Og skulle du v'ære så heldig og/eller sær at du fremdeles har månedskort på papir, så får du et tupp i baken til å gå over til elektronisk kort...
Dette krever at det settes opp ekstra meteriell disse dagene, men dette bør kunne la seg løse. Da må man bare få på plass noen kjøreregler og ekstra personell til å kjøre reservemateriell disse dagene.
Men hva gjør vi her i Norge, jo vi vil heller forby enkelte biler å kjøre disse dagene. Det er dieselbilene vi skal gå etter denne gang...
Hva slags biler bruker diesel? Skal vi se... en god del personbiler selvfølgelig, da regjeringen skulle gjøre det så lønnsomt avgiftsmesssig med diesel kontra bensin (men det var før de oppdaget at diesel var litt mer miljøfiendtlig enn de trodde da de kom med løftene som gjorde at folk kjøpte diseslbiler). Disse personbilene skal enten inn til jobb i Oslo-området, eller de må passere gjennom Oslo-området på vei til eller fra destinasjonen sin.
Så har vi alle lastebilene som må levere varer i Oslo-området, hvor skal de kjøre hvis de ikke får kjøre gjennom Oslo? Og skal man måtte si til bedrifter at leveringstid på varer avhenger av luftkvaliteten? Tror ikke handelsstanden vil like det gitt...
Og så har vi all tungtransporten, den kan jo ikke kjøre utenom Oslo, for der er jo veien enten stengt eller alt for dårlige til at de komemr frem fordi politikerne ikke ser lenger enn nesa rekker og ikke forstår at det er samfunnsnyttig å bygge ut et godt veinett i hele landet (ikke bare fancy tunneller og broer i de kommunene på vestlandet der samferdselsministeren til en hver tid kommer fra).
Så slo det meg... Hvordan skal man klare å håndheve dette?
Jeg ser for meg at man enten må merke skiltene på dieselbiler med et oblat og straffe de som ikke setter på dette f.eks. med store bøter aller avskilting. Dette må da være over hele landet, for plutselig er det en kar fra Bergen eller Tromsø som kjører bil til Østlandet og skal via Oslo...
Skal man kreve at alle bilprodusenter merker bilene sine med en tydelig D i modellbetegnelsen og at denne kommer tydelig frem på bilen? I så fall er det vel brått slutt på alt som heter luksusmodeller, da disse gjerne ikke har noen som helst typebetegnelse og det er noe av poenget for de som har råd til å kjøpe slikt. De som ikke har råd men gjør det likevel vil jo helst ha mest mulig stående synlig...
Skal politi/vegmyndigheter gjennomføre store kontroller og lukte på avgassene (teknisk da, ikke med egen nese) eller sjekke vognkortene på biler som skal inn i Oslo? Det tror jeg de kutter ut etter første dag med tilhørende cabaret kø og kaos!
Jeg forstår godt at vegmyndighetene har sagt at dette ikke er gjennomførbart jeg, så får Venstrepolitiker og Byråd i Oslo Ola Elvestuen heller se om han kan finne noen andre vindmøller å jakte på...
Monday, January 21, 2013
gamle grinebitere slår til 1
Jeg tror jeg begynner å bli gammel.
I forbindelse med at jeg har diabetes type 2 (forsåvidt ikke alderen sin skyld, men ganske mange år med turnusarbeid og et tilhørende liv med mengder av junkfood og coca-cola) har jeg blitt sendt på kurs av fastlegen. Kurset er i regi av Diabetesforbundet og Drammen Sykehus, og meningen er å "veilede" deltagerne til å spise sundt, trene masse, slutte å røyke (akkurat det slipper jeg, for da må jeg i så fall starte først) og ta godt vare på seg selv.
Så i dag har jeg sitter i halvannen time før lunch og sett på skrekkbilder av føtter med store, stygge sår, koldbrann, neglesoppen fra helsike, amputasjoner, etc.
Men det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å blogge om.
Siden jeg var ganske liten gutt har jeg hatt sansen for en tegneseriefigur ved navn Judge Dredd.
I 1995 kom det en film med Sylvester Stallone i rollen som Dredd.
Stallone har bare 2 ansiktsuttrykk og er kanskje ingen stor karaktereskuespiller, men i rollen som Dredd passet han utmerket. Problemet med den filmen var noen av kostymene kanskje var litt vel modellaktig. Men filmen hadde sine kvaliteter.
For noen uker siden oppdaget jeg at det var kommet en ny film om denne beintøffe karen, denne gang med Karl Urban i rollen som Dredd.
Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle si dette om Sylvester Stallone, men han er jo SÅ mye bedre skuespiller i den rollen enn unge Urban. Det er jo omtrent som om man skulle satt den ellers eminente skuespilleren Danny DeVito til å spille Rambo, en figur Stallone jo har udødeliggjort på sin måte.
Og hva pokker har de gjort med motorsyklene? I filmen med Stallone fra 1995 så de jo tøffe ut, men i filmen fra 2012 så det ut som en liten drittunge hadde prøvd å tegne en motorsykkel. Kanskje er det også det som er tilfellet? Han som hadde ansvaret for å tegne disse var enten så stor og tøff, eller så skittviktig at ingen turte å fortelle ham at han hadde tatt med seg sin lille sønns tegninger i stedet for sine egne designtegninger til produksjonsteamet.
Så nå som jeg har bevist at jeg er en gammel grinebiter skal jeg ta på meg onepiecen (eller wompis som vi sier her i huset) min og se på Cheers.
I forbindelse med at jeg har diabetes type 2 (forsåvidt ikke alderen sin skyld, men ganske mange år med turnusarbeid og et tilhørende liv med mengder av junkfood og coca-cola) har jeg blitt sendt på kurs av fastlegen. Kurset er i regi av Diabetesforbundet og Drammen Sykehus, og meningen er å "veilede" deltagerne til å spise sundt, trene masse, slutte å røyke (akkurat det slipper jeg, for da må jeg i så fall starte først) og ta godt vare på seg selv.
Så i dag har jeg sitter i halvannen time før lunch og sett på skrekkbilder av føtter med store, stygge sår, koldbrann, neglesoppen fra helsike, amputasjoner, etc.
Men det var egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å blogge om.
Siden jeg var ganske liten gutt har jeg hatt sansen for en tegneseriefigur ved navn Judge Dredd.
I 1995 kom det en film med Sylvester Stallone i rollen som Dredd.
Stallone har bare 2 ansiktsuttrykk og er kanskje ingen stor karaktereskuespiller, men i rollen som Dredd passet han utmerket. Problemet med den filmen var noen av kostymene kanskje var litt vel modellaktig. Men filmen hadde sine kvaliteter.
For noen uker siden oppdaget jeg at det var kommet en ny film om denne beintøffe karen, denne gang med Karl Urban i rollen som Dredd.
Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle si dette om Sylvester Stallone, men han er jo SÅ mye bedre skuespiller i den rollen enn unge Urban. Det er jo omtrent som om man skulle satt den ellers eminente skuespilleren Danny DeVito til å spille Rambo, en figur Stallone jo har udødeliggjort på sin måte.
Og hva pokker har de gjort med motorsyklene? I filmen med Stallone fra 1995 så de jo tøffe ut, men i filmen fra 2012 så det ut som en liten drittunge hadde prøvd å tegne en motorsykkel. Kanskje er det også det som er tilfellet? Han som hadde ansvaret for å tegne disse var enten så stor og tøff, eller så skittviktig at ingen turte å fortelle ham at han hadde tatt med seg sin lille sønns tegninger i stedet for sine egne designtegninger til produksjonsteamet.
Så nå som jeg har bevist at jeg er en gammel grinebiter skal jeg ta på meg onepiecen (eller wompis som vi sier her i huset) min og se på Cheers.
Wednesday, October 17, 2012
Om å gjøre hverdgen bedre
Jeg har lyst til å skrive et brev (eller en mail da sannsynlig vis) til Shell, men føler kanskje det blir bittelitt kleint så derfor denne bloggposten.
Jeg bor i Drammen og jobber i Bærum. To dager i uken driver jeg med musikalske aktiviteter etter jobb i Bærum, og da nytter det desverre ikke å reise kollektivt. Derfor er jeg nødt til å kjøre bil og stå i evinnelige bilkøer innover mot jobben.
Jeg drikker en del brus (light-brus selvfølgelig), og da jeg må tidlig opp spiser jeg som regel frokosten min på jobben. Noen ganger er jeg flink og kjøper meg et brød og pålegg slik at jeg har mat for flere dager, men selv om jeg gjør dette må jeg jo ha brus.
Så derfor stopper jeg innom Shellstasjonen i Lier, eller Kjellstad heter det visst for å være mer presis (der bomstasjonen sto i gamledager for de som husker den).
Når jeg parkerer bilen, pleier jeg å se om det står en bil med svenske skilter parkert på plassen utenfor. Gjør det det, så vet jeg at jeg får en hyggelig morgen uansett hvor stresset, sliten eller trøtt jeg er så tidlig på morgenen.
På Shell jobber nemlig en svensk gledesspreder bak disken.
Han møter alle kunder med et smil og hyggelig stemme, enten han har mye eller lite å gjøre. Han ønsker alle kunder en god dag, er høflig mot alle og spør man om noe får man et ordentlig svar. Alt for mange peker bare og sier "det står der hvis vi har" hvis en kunde spør om de har et produkt, men ikke denne karen. Han tar seg faktisk tid til å vise hvor det står eller finne det for kunden. De som eventuelt blir stående noen sekunder ekstra i kø finner seg også rolig i det, fordi han er så hyggelig og de vet han ville gjort det samme for dem hvis det var de som lette etter noe.
Skulle vært flere sånne som ham i bransjen!
Hvis han har et navneskilt på seg neste gang jeg er innom, så tror jeg jommen at jeg skal sende mail til Shell jeg...
Jeg bor i Drammen og jobber i Bærum. To dager i uken driver jeg med musikalske aktiviteter etter jobb i Bærum, og da nytter det desverre ikke å reise kollektivt. Derfor er jeg nødt til å kjøre bil og stå i evinnelige bilkøer innover mot jobben.
Jeg drikker en del brus (light-brus selvfølgelig), og da jeg må tidlig opp spiser jeg som regel frokosten min på jobben. Noen ganger er jeg flink og kjøper meg et brød og pålegg slik at jeg har mat for flere dager, men selv om jeg gjør dette må jeg jo ha brus.
Så derfor stopper jeg innom Shellstasjonen i Lier, eller Kjellstad heter det visst for å være mer presis (der bomstasjonen sto i gamledager for de som husker den).
Når jeg parkerer bilen, pleier jeg å se om det står en bil med svenske skilter parkert på plassen utenfor. Gjør det det, så vet jeg at jeg får en hyggelig morgen uansett hvor stresset, sliten eller trøtt jeg er så tidlig på morgenen.
På Shell jobber nemlig en svensk gledesspreder bak disken.
Han møter alle kunder med et smil og hyggelig stemme, enten han har mye eller lite å gjøre. Han ønsker alle kunder en god dag, er høflig mot alle og spør man om noe får man et ordentlig svar. Alt for mange peker bare og sier "det står der hvis vi har" hvis en kunde spør om de har et produkt, men ikke denne karen. Han tar seg faktisk tid til å vise hvor det står eller finne det for kunden. De som eventuelt blir stående noen sekunder ekstra i kø finner seg også rolig i det, fordi han er så hyggelig og de vet han ville gjort det samme for dem hvis det var de som lette etter noe.
Skulle vært flere sånne som ham i bransjen!
Hvis han har et navneskilt på seg neste gang jeg er innom, så tror jeg jommen at jeg skal sende mail til Shell jeg...
Subscribe to:
Posts (Atom)