Hva skjedde med helgefreden?

Da jeg var yngre, var det et begrep som het helgefred. Slik jeg fikk forklart dette begrepet, så drev man ikke med støyende aktiviteter utendørs tidlig om morgenen i helgene. Det betød at man ikke klippet plenen før klokken 11, med mindre det virkelig trengtes og man så naboene var våkne allerede, man ventet med å begynne å snekre eller gjøre andre ting som støyet til rundt klokken 11 (eller i alle fall 10 på lørdager), men man kunne gjerne gå ut og binde opp rosene eller rake løv før dette om man ville det.

Hvor har dette begrepet, helgefred, tatt veien? har Norges Sprakrad vært på ferde og fjernet det fra ordboken? Eller ble det revet ned fra veggen sammen med pressens "vær varsom"-plakat?

Noen mennesker vil sikkert hevde at dette forsvant med innvandringen, enten vi snakker europeisk arbeidsinnvandring, eller asylsøkere/flyktninger. Jeg er uenig i dette. 

I mitt nabolag bor det folk som er hvite, lysebrune, mørkebrune, gule (i alle fall var datteren deres det da hun kom hjem fra sykehuset med snev av gulsott). De er norske, danske, polske, tyske, asiatiske, afrikanske, og sikkert andre "nasjonaliteter" jeg ikke kjenner til. 

Min personlige erfaring er at det er de som snakker norsk fra fødselen av som gir mest blaffen i helgefreden.

Riktig nok har polakken på hjørnet ofte brutt denne freden i forbindelse med at han har pusset opp en falleferdig rønne til et ganske så flott lite hus, men han gikk det an å snakke til. Når han sto med gravemaskin og pigget stein en søndag morgen klokken åtte, var det bare å spørre høflig om han kunne utsette det et par timer fordi det fantes folk som faktisk ville sove litt lenger enn på hverdagen når det tross alt var søndags morgen, og så var det greit. Da fant han noe mindre bråkete å gjøre et par timer, uten sure miner. 

Men prøv å spør en norskfødt person om de kanskje kunne vente en times tid med å klippe plenen, eller om det er nødvendig å snekre på terrassen klokken ni en søndag morgen når de har sittet på ræva og ikke gjort en dritt hele lørdagen. Da blir de bare sure!

Og småbarnsforeldre har jeg ikke en gang turt å snakke til, for da blir jeg i alle fall stemplet som nabolagets surpomp. Det var ille nok da jeg ropte til rampeguttene over veien (de er vel rundt 10-11 kan jeg tenke meg) at de skulle drite i å kaste ganske store steiner mot toget som kjørte forbi. Da ble jeg jo nesten sett på som selveste anti-krist av et par foreldre som satt på terrassen med reker og hvitvin og slettes ikke brydde seg om hva englebarna deres gjorde (de gjør jo aldri noe galt)...

Hvis jeg ikke er stemplet som en gretten gammel gubbe* enda så blir jeg det nå...

Noe av det som vekker meg oftest i helgene er bråkete småunger. Når jeg hører støynivået kan jeg godt forstå at foreldrene vil ha dem ut av huset for å få litt "voksentid", eller bare litt fred til å lese avisen over frokostbordet, men hvorfor skal ungenes hyling og skriking lempes over på meg? Hva har jeg gjort for å fortjene det?

Hva med å gi ungene noen rolige inne-aktiviteter de kan finne på til normale folk står opp? Og hva er egentlig poenget med å slippe ut en skrikende liten unge som ikke kan ta vare på seg selv? Er det ikke bedre at det barnet er inne sammen med  mor og/eller far så det slipper å skrike? Eller at nevnte mor eller far putter barnet i en vogn og triller en tur? La meg skyte inn her at småbarnsforeldre selvfølgelig ikke er unormale, de lever bare svært ofte i sin antenneløse lille boble i noen år.

Greit, jeg er barnløs. Men jeg har 2 hunder, og disse er ikke ute og bråker. Det har jeg lært dem at ikke er greit, og jeg har lest et sted (eller egentlig flere steder) at oppdragelse av dyr har mye til felles med oppdragelse av barn. Hvis hundene mine bjeffer på noe som går forbi får de beskjed om å kutte ut, og de gjør det som regel ganske raskt etter det. Og hvis de ikke kutter ut, så går jeg ut til dem i hagen og sender dem inn for en timeout. 

Når jeg har besøk av min nevø, niese, eller begge, så står jeg gjerne opp sammen med dem og så finner vi på noe inne til det er greit å bråke litt ute (men de er ganske så veloppdragne og bråker ikke så mye når de er på besøk (hva de gjør hjemme må andre svare på)). Det er jo så mye barn kan gjøre innendørs (eller utendørs) som ikke bråker, de kan lese (eller nå til dags så kan de vel ikke det før de er litt opp i årene), de kan leke med biler, bygge Lego, sykle seg en tur (da bråker de i alle fall et annet sted), gå bort på fotballbanen og sparke litt ball, gå ned i skolegården og leke i lekestativene (da plager de i alle fall ikke meg), tegne, se på film, spille tv-spill, eller gjøre andre ikke-bråkete aktiviteter frem til normale folk står opp.

Jeg har ikke noe imot at barn "bråker" på dagtid, da kan jeg bråke tilbake med å klippe hekk, spille høy musikk, bygge kjøkken, eller andre ting. Men jeg skulle veldig gjerne slippe å bli vekket av dem. Hundene mine kommer gjerne og dytter til meg mellom klokken ni og klokken ti, så jeg sover aldri voldsomt lenge. Likevel har jeg da både titt og ofte ligget og vridd meg i en time eller mer og ergret meg over høye rop og småbarnsgråt.

*I følge Finn Bjelke, kjent radiomann, Lyn-supporter og forfatter av bl.a. "Gretne gamle gubber" så er ikke dette aldersbestemt, jeg kan fint være en gretten, gammel gubbe i en alder av under 40 år. Dette er en sinnsstemning mer enn et alderstegn.