Litt for oss gutta...

I en blogg litt lenger ned, kom jeg til å nevne hun med hyllene...
Det er egentlig en litt søt histore som bør fortelles, men diabetikere kan trygt lese videre, for det ender som alltid opp med ikke å være like søtt som først antatt...

I det åpne kontorlandskapet der jeg sitter har vi to rekker med vinduer. En rekke ut mot verden utenfor, og en rekke inn i bygget vi sitter i.
Ut av de sistnevnte vinduene ser vi inn til andre leietagere, og de ser selvfølgelig tilbake inn til oss.
Bak et av disse vinduene sitter "hun med hyllene".
I et halvt år nå har en av mine single kolleger, som sitter fysisk plassert ved tidligere beskrevne vindusrekke, forsøkt det meste for å se mer av damen som skjuler seg bak nesten nedtrukne persienner. Alt han ser er hendene som knotter på tastaturet, samt et hylleparti som ville gjort skaperne av Ivar og Billy stolt. Han prøver stadig nye tricks og vinkler for å se mer av henne, men lykkes ikke. Alt fra å ligge med hodet på pulten og forsøke å se opp under persiennene til å prøve å stirre persienne opp. Men det fungerer ikke, og guttedrømmene om drømmedama får fritt spillerom... Hver dag blir damen enda litt finere i fantasien, til hun en dag ser ut som en supermodell der noen har tuklet noe voldsomt med proposjonene.

Og så en dag har han "hellet" med seg. Damen går inn på nabokontoret, nå skal han endelig få se hele henne. Er det en ung Anna Nicole eller ser hun mer ut som en ung Cindy? Eller det silikon-Barbie kanskje?
Men akk, drømmen faller i grus i løpet av sekunder. Hun viser seg å ikke være noen oppdiktet supermodell men en helt normal (kanskje bortsett fra Ivar-hyllene) dame et stykke oppe i årene. Hun er med andre ord alt for gammel for en unggutt som ennå ikke har rukket å komme i tredveårene. Igjen sitter han med knuste drømmer om supermodeller og romantiske middager...

Så nå skal han ha seg hund!